Jeg snører, eller snurper igjen min…

«Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski.

nå lyser det så fagert i heien.

Fra ovenskroken vekk – så glad og så fri,

mot store hvite skogen tar jeg veien»

(Margrethe Munthe)

God morgen der ute 🙂 Håper natten og morgenen har vært og er god. Som du sikkert skjønner ligger det an til litt utendørs aktiviteter her i dag (også…)

«I fykende fei, jeg baner meg en vei,

blant vinterkledde stubber og steiner.

Den susende vind meg stryker om kinn,

og snøen drysser ned fra lave greiner»

Ja nei det….

«De vinger på fot gir liv og lyst og mot,

nå stevner jeg mot høyeste tinden.

Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått,

det stryker og det fyker vekk med vinden»

Jasså gitt…

«Og når jeg så opp, og skuer jeg fra topp,

den lyse dal med skoglier blandet,

da banker mitt bryst, jeg jubler med lyst.

Jeg elsker, å jeg elsker dette landet»

Kan jo ikke nekte for det, sånn direkte 🙂

Første vers av denne, sto vi stramme som bare det -ved siden av våre pulter hver skoledag gjennom mesteparten av vinteren. Vår lærerinne var oppvokst med det, og nå i ettertid syns jeg det er veldig fint å ha vært igjennom det. Tror ikke det funker helt sånn nå?!

Å måtte stille seg i kø fra døra inn til klasserommet, langs veggen og nesten bort til neste dør – der det samme gjentok seg, men noe løsere enn for oss. Der måtte vi stå, til gutta hadde tulla seg ferdig med enten luene til hverandre, eller sveisen og eller flettene til en av oss jentene. Når det var stille fikk vi gå rolig inn. Sette fra oss og bli stående. Tror fortsatt ikke, den siste biten av det funker helt sånn i dag.

Men det var mine tanker når jeg satt med kaffekoppen i mårres. Kikka på ungene som hver morgen møtes i krysset og slår følge ned til skolen. Hvordan funker detta i dag tru?! Nysgjerrig…

Ja ja, noe skal en jo ha å lure på. Nå ligger det vel an til vinterferie oppi her, om jeg har fått det med meg riktig. Folk skal pakke seg og sitt sammen, og forlate åstedet som ånden i en fillehaug og reiser til fjells, om de kommer seg dit da.

Siste jeg hørte var at veldig mange fjelloverganger igjen er stengt. Men når de da endelig kommer frem, med sultne unger og halvgrinete fedre, fordi turen tross alt tok en del tid lengre enn beregnet. Kanskje grunnet kolonnekjøring eller ventetid, ekstra tissepauser og klin i setet fra ei klissete pølse fra nærmeste «kneip» må huske å få vaska vekk ketsjupen før hjemreise.

Planen var kanskje å nå bakkene før kvelden, mens realitetene ble å få tømt bilen for alt unødvendig pikkpakk i skumringen. Iskald hytte, høylytte unger og en hund som absolutt skal løpe sikksakk mellom beina på både mor og far. Joda, men uka skal bli fin. Knallfin. Må bare fyre opp ovnen og sette i gang med å måke frem inngangen til utedassen mens varmen brer seg både innafor og utafor diverse trøyer og jakker.

Men det er kanskje ikke sånn lengre alle steder heller. Vi ser fortsatt størst sjarm i h y t t e! Uten vann, strøm og dass.

Mens jeg sitter her og mimrer tilbake til festlighetene slår det meg som en piassava kost i fleisen. Skal de være borte nesten ei uke???! Skal det fortsette å snø så mye her hjemme, så venter nesten nøyaktig samme jobben når de kommer hjem 😉

(Bildet er tatt gjennom solbriller)

Med alt dette her ønsker jeg alle, som nå griper fatt i vinterferie med begge hender ei riktig GOD forestående uke 🙂

Og til dere naboer som følger meg. Slapp heeelt av. Vi skal holde fortet. Skal påse at ingen får stjålet ei snøfille fra deres gårdsplass. Stol på oss!

Jernbanefrua..

– som skal nyte vedfyring hjemme.

#sang #vinter #ferie #ironi #humor #blogg