Over Skyene..

Bokomtale.

Denne førsteboka må jeg ærlig innrømme at jeg i skrivende stund ikke har mottatt enda, men mutter fikk den allerede for noen dager siden, og heldig som jeg er – så har jeg fått lese den først. Hurra =)

Jeg hadde ikke lest noe av denne forfatterinnen tidligere, så jeg var veldig nysgjerrig – både på skrivestil, og ikke minst på historien som skal få utfolde seg over totalt 7 bøker, fortalt gjennom NorskeSerier. Den første ser butikkenes lys 19.mars – kanskje noe for deg å kose deg med til påske?!

Uansett. Her kommer min omtale av denne første boken. Håper du liker den =)

---

Prologen starter i vår tid. I 2005 befinner vi oss i Oslo sammen med med Eline. Eline har hatt en del drømmer som gir henne sterk hodepine, hun pleier å besøke oldemoren sin på pleiehjemmet hver dag, og har fortalt henne om disse drømmene som til stadighet vender tilbake. Oldemoren veiver det nok litt vekk i starten, antyder at Eline burde oppsøke legen for å finne ut hva hodepinen kan skyldes, men etter en stund letter hun litt på hjertet. Denne første dagen jeg som leste fikk være med skal oldemoren hennes fortelle henne noe. Hun forteller ikke direkte, men gir oldebarnet en bunke brev fra hennes store kjærlighet.

Eline holder nesten på å besvime da hun får se et bilde av ham. Det er han hun selv har sett i sine drømmer, han som er den vakreste hun har sett, men aldri synes å nå. Sammen med brevene får Eline en eske med bøker. Bøkene oldemoren har skrevet om sitt liv. Der står alt hun ønsker at Eline skal vite, om tragedien, kjærligheten – alt sammen. Eline får beskjed om å dra hjem, skynde seg å lese da hun ikke vet hvor lenge hun forblir på jorden, i sitt 102 år lever hun allerede på lånt tid. Hun drar hjem, sorterer og åpner den første boken..

Med dette er historien i gang, og jeg er allerede hektet.
En herlig prolog, som fanget min nysgjerrighet med en gang – kunne ikke få lest fort nok.

---

Når jeg vendte blikket over på neste side startet jeg på det første kapittelet. Da er det nesten så jeg er med henne til Finnskogen anno 1920.

Dette er en så fin måte å skrive på, minner meg litt om «Kabalmysteriet» av Jostein Gaarder, en herlig bok jeg aldri greier å legge fra meg når jeg leser den igjen..(og igjen..)  Men over til Finnskogen, ved Røgdensjøen. 

At Elisabeth ikke har det så greit i forhold til moren sin Kristin forstår man raskt, moren har lidd av sinnssykdom i mange år får vi etter hvert vite, og styrer Elisabeth med jernhånd. Heldigvis har hun et kjærlig og godt forhold til sin far. Til faren Henrik kan hun fortelle alt, enn så lenge hvert fall – og en dag kommer hun seg unna morens viltre hånd og besøker kirkegården. Der møter hun en slektning, en slektning tilknyttet en familie som synes å vite en del om henne og hennes familie – men Elisabeth har aldri hørt om dem! Allerede neste dag får Elisabeth lov av faren til å reise til Tangen (gård nær ved) å hilse på slektningene sine, og det er her hele «ballen» så smått begynner å rulle, og det i alle herlige retninger.

Elisabeth møter den staute og kjekke Ola, selv om hun fra tidligere tenker en del på Fredrik. Sylvias hemmelighet om å være kjær i Petter kommer for en dag, og midt i alle disse følelsene, rett etter at Elisabeth for alvor har begynt å tenke på å ta fatt på hjemveien hører de alle skudd og skrik fra skogen!

Ola og Petter legger i vei, mens kvinnene holder seg innomhus, enn så lenge… Sylvia vil avgårde for å se til Petter, og Elisabeth vil hjem da hun virkelig begynner å bli urolig for hva moren vil si da hun har vært borte mange timer. Det ender selvsagt med at de legger avgårde de også, når de kommer frem til stedet ligger det en død mann på bakken. Hvem er og var han?

Det blir Ola som følger Elisabeth hjem, og langs hjemveien får hun nyte sitt første kyss, det er ikke lenger tvil. Avtalen deres blir å møtes hemmelighetsfullt i skogkanten, og vi blir med når dette utarter seg, jeg vil nødig røpe for mye – men det ligger an til litt av hvert der fremme 😉

 Da Elisabeth kommer vel hjem møter hun faren ved hoggestabben, han er hissig, og han vet allerede om den døde mannen, forteller at han måtte følge med da den døde personen ble fraktet til bygda, men sier også til Elisabeth, at han har hugget ved en stor del av ettermiddagen. Elisabeth legger likevel merke til at støvlene er gjørmete, lik gjørme som fra skogen hun nettop har trasket igjennom, og genseren hans er også mer skitten.

Hva er det egentlig som foregår her mon tro?! Jeg tenker mitt, det gjør vel sikkert du også, dette henger nok sikkert sammen, og det er og blir spennende..

Senere samme kvelden hører Elisabeth at faren snakker iltert med en mann ute på tunet, en mann som også blir med inn, og omtales myndig av faren som gjest når Elisabeths nysgjerrighet blir så stor at hun kikker inn til dem etter å ha beroliget moren. Ivar Berg heter han, men er han virkelig en fjern slektning som faren ikke syns om?! Han krever nå gjesteværelset over en tid, og spillet han spiller får Elisabeth til å tenke at denne karen oppfører seg som om han var storbonde! Hun liker han overhodet ikke. Uansett er han kanskje en kommende viktig brikke i denne historien?! Han Ivar Berg kom da ut fra skogen denne også..

Her ligger det an til veldig mye, en veldig fengende bok, lett å lese – lett å bli med i handlingene.

Dette er virkelig en førstebok jeg varmt vil anbefale. Den synes å ha veldig mye av alt. Intens kjærlighet, spenning, mystikk og ikke minst en passe stor dose dramatikk – det skjer noe så og si hele veien. Jeg synes denne var vanskelig å legge fra meg, og akkurat nå føles den også litt ut som et herlig stykke krim.

Jeg kunne fortalt så mye mer om denne, men velger å runde av her – siden jeg ikke vil røpe for mye for deg som kanskje vil lese denne, spenningen skal bevares, men jeg vil likevel røpe at avslutningen – den er jammen meg som å få en dør midt i fjeset altså. Den treffer midt på.

Bok nummer to synes nå å ligge et stykke der fremme. Siden jeg ikke strør om meg med seksere, så gir jeg denne en solid 5.

 

#NorskeSerier #serieromaner #bok #lese