24.03. Noen år tilbake, til tragedien..

Det har ikke vært for mange av de innleggene hvor jeg deler en stor og veldig personlig bit av meg selv. Men dette her, er virkelig en av dem!

Jeg skrur nå tiden tilbake. 8 år for å være helt nøyaktig.
Til onsdagen den 24.03.2010.

Gemalen og jeg skulle på vår aller første Kieltur denne onsdagen. Jeg hadde aldri vært ombord på noen av disse skipene – så jeg gledet meg enormt til en tur, den første alene med jernbanemannen i mitt liv.

Vi hadde da naturlig nok fått ordnet oss fri fra jobb, og jeg husker at jeg nærmest ble målløs når jeg kom ombord i skipet. Noe så flott, råflott for ei snuppe som meg selv. Det er bare å innrømme, elegansen er litt mer tilstedeværende på Kielfergen, kontra Danskebåten. Jeg syntes i alle fall det akkurat da!

Kom inn på lugaren gemalen hadde ordnet. Der sto det en nydelig rose oppsats, i en kjempefin vase på bordet, wow tenkte jeg – er det så fint å reise med denne båten her da ♥ Kikket oss rundt litt før vi gikk opp på dekk. Jeg hadde på meg den sorte jakken min med arbeidsplassens logo godt synlig, og vel tydelig over hjertet.

Det nærmet seg avgang, og som den dama jeg er – så liker jeg gjerne å gå opp på dekk å kikke meg rundt mens båten legger fra. Vi sto med nesa mot Oslo, og det var da jeg ble var av, at det var et par helikoptere som surra rundt – litt sånn til høyre for oss. Tenkte ikke over det før jeg la merke til at også lokaltogene hadde stoppet.. Jeg husker jeg spurte gemalen, om han kunne tenke seg hvorfor det var så «stille i togtrafikken«?! Nei det forsto ikke han heller, men vår skyss la i fra, og vi fikk farten opp og vekk fra Oslo.

Vi handlet inn litt munngodt til turen, og mens jeg var på badet satte gemalen på tv`n. Jeg suldret med mitt, da jeg brått hørte gemalen vræle middels høyt fra senga han satt i. Jeg stakk hodet ut fra badedøra og så han sitte der med hånden for munnen, og to bløte øyne rett på tv`n… Jeg gikk bort til senga, fikk med meg overskriften på tv`n, og stivnet helt der jeg sto….

Jeg hørte noe om «togulykke..mumle mumle, bla bla, tank, bla bla, mumle mumle» og jeg husker enda så godt som det var i går, at jeg faktisk greide å tenke at dette sikkert gjaldt utlandet et eller annet sted, da lyden i tittekassa brått sa «Sjursøya….» og bekreftet det jeg jo leste på skjermen.

Hva gjør man?! Jeg ringte mutter og fatter, de hadde ikke fått med seg dette her enda, så de satte på tv`n, ble like målløse som oss – og ja, så utenfor går det faktisk an å bli når slikt skjer, for det var så dårlig dekning på telefonen på lugaren – at vi gikk ut i gangen for å høre på nyhetene – via mutters telefon!! Enda vi hadde tv`en på, inne på lugaren…

Dette gjaldt vår arbeidsplass, togsettet rullet ut fra vår arbeidsplass, og vi hørte at det var 3 omkomne. Var det noen av «våre»?! Oddsen for at vi kjente en eller flere var veldig veldig stor. Og der var vi, midt ute i Oslofjorden uten å vite, eller få vite noe mer. I tillegg var gemalen verneombud den tiden. Riktignok med fri – og for anledningen privat tur lå hans mobil igjen der bak, avslått og på toppen av mikrobølgeovnen hos mutter og fatter, som vi reiste ut i fra for denne turen – Følelsene, lojaliteten – alt sammen reiste rett opp til Alnabru. Det var helt grusomt!

Etter å ha fulgt tv sendingen lenge nok, ble vi alle enige om at vi ikke fikk gjort noe som helst med det. Vi var på tur, var det noe så ville nok noen få tak i gemalen via meg, så vi måtte bare prøve å slippe taket litt, det var jo mange andre på jobb – så vi måtte tro at de ville holde sammen. Så prøvde også vi, så godt det lot seg gjøre.

Hvorfor vi var på tur akkurat denne dagen?!
Vi forlovet oss denne dagen, midt i alt dette kaoset her hadde vi en eske med hver vår ring. Med datoen for evig risset inn, og vi visste begge to veldig godt – at denne dagen ville vi huske som så mye mer enn lykke.

Vi forlovet oss denne ettermiddagen på lugaren. Rose oppsatsen var fra gemalen, en hemmelighet han hadde ordnet i anledning dagen – siden vi jo hadde planlagt denne turen og forlovelsen. Vel – så godt det lot seg gjøre i alle fall. Han hadde også ordnet med et fint bord i restauranten bakerst i båten, der man sitter å skuer utover vannet. Det var lys på bordet, koselig taffelmusikk og fire litt blankere øyne. Jernbanefamilien ER noe for seg selv. Vi er lojale ovenfor hverandre, vi som har hengt med noen år. Og jeg er vokst opp nærmest i jernbanen, og nær sakt hele tiden rundt jernbanefolk. Dette var nesten bare vondt. Å ikke være der, for de kollegaer som sto midt i det..

Morgenen etter ankom vi Kiel, og for aller første gang i hele mitt liv tok jeg på meg et digert skjerf. Et som dekket logoen over hjertet mitt – ikke fordi jeg ikke var stolt av arbeidsplassen min, ikke fordi jeg ikke var lojal – men fordi vi begge visste, at denne saken garantert ruvet over alle avisene. Og hvis noen skulle komme til å se meg og den logoen, og kanskje spørre eller vise medfølelse – så hadde jeg overhodet ingenting å svare tilbake med. Vi visste egentlig ingenting, ikke så veldig mye mer enn det som sto i avisene, og vi ringte ingen – fordi vi ikke ville ha en eventuell tyngre beskjed på den måten. Vi fikk vite det vi trengte av mer delikat natur fra mutter og fatter, og slo oss til ro med det. Det verste er å vite, men samtidig å ikke vite. Valgets kvaler stilte opp..

Turen ble så fin den kunne bli, og vi kom hjem glade og lykkelige utad, med vår store nyhet. Det var kanskje en mening med det?! At det skulle skje noe hyggelig innad i jernbanefamilien den dagen også. At to jernbanefolk forlovet seg over helikopter susene der ute i Oslofjorden. Men følelsen der og da var nok mer lik den de etterlatte mest sannsynlig satt med, etter «Titanic«

​Jeg tenner ikke ofte lys på merkedager, men i dag, og denne dagen gjør jeg det.
Tenner lys for oss selv, som med alle våre tanker var så langt unna. For de tre som mistet livet denne dagen. For våre kollegaer som var på jobb denne onsdagen – og for de av dem, som den dag i dag sliter med ettervirkningene fra denne ulykken ♥

Å minnes er ikke å dyrke sorgen.
Og denne dagen forblir nok med oss til vi ikke er mer!
Og i dag, 8 år etter – er gemalen på jobb =)
 

Avslutningsvis giftet vi oss, på dagen og dato halvannet år etter.
Da under to måneder etter en annen hendelse, nær sakt bare et steinkast unna.
Ved Tyrifjorden. Og resten?! Vel, det får jeg ta en annen dag…

#jernbane #jernbanefamilien #cargonet #minnedag #ulykke #forlovelse