Ny sveisen farge..

Som du kanskje leste i går, så hadde vi en veldig avslappende søndag. Med to streker under veldig, og jeg trengte det virkelig. Det kjenner jeg i dag 🙂

Været var grått og trist i går, og noen ganger følger kropp og sinn med på den «bølgen» så store deler av for og ettermiddagen foregikk på sofaen for Ludvik og meg. Mens gemalen jobbet videre på sin modelljernbane. Men utover kvelden løsnet det visst litt, vi begge var ferdig oppladet av avslapning – og da var det bare å finne på noe for å få ut den energien 🙂

For litt over en måned siden kjøpte vi inn ny farge til sveisen min, den skulle farges – men vi fant liksom aldri helt dagen for at det kunne passe. Men i går kveld var vi begge enige om at det skulle det skje.

Jeg sier vi – for jeg er så heldig å ha en helt egen hårfargekladdemester. Gemalen selv. Jeg greier ikke styre med armene mine, oppi knollen så lenge om gangen – og han synes heldigvis dette her er veldig moro. Hurra for det! Evig takknemlig for det faktisk.

Jeg blandet sammen tube a oppi flaske b, ristet det jeg greide – før jeg satte meg godt til rette på kjøkkenstolen med håndkle rundt omkring. Ludvik var med ett rett ved siden av – han er nemlig bittelitt usikker på dette her med hårfarge. Jeg tror vel helst den usikkerheten bunner mest i om folka holder på med noe spiselig, eller ikke.

Gemalen kledde inn sine smekre fingre med engangshansker fra egen boks. De som følger med er jo helt ærlig veldig lite praktiske. Knekte av toppen på flaska og med et «spppprrrrrrssss» så var det hele i gang.

Mange vil nok si, at jeg med mine 35 vintre fortsatt er ung og viril. Men som den kronikeren jeg er vil jeg anslagsvis ymte frempå – at selv om svigermor også har sitt, så er hun på sine godt over 80 vintre faktisk er hakket mer spenstig enn meg. Enda vi trimmer og trener oss for vedlikehold av ypperste kvalitet begge to.

Uansett. Genene syns ikke vi damene i slekta fortjente å beholde vår nydelige hårfarge så fryktelig lenge. Så fra 18 og utover har det egentlig bare vært å telle. Jeg slapp unna veldig lenge – for jeg syntes allerede tidlig i tenårene at hårfarge er moro. Farger generelt.

Jeg har hatt både den blankeste kobberkjele, og den sorteste ravn på toppen – og veldig mye i løpet av årene. Så grå slapp jeg å se før gemalen var huka inn. Eller. Nå var det omvendt, men samme det. Jeg vet ikke om han faktisk har noe med kasus å gjøre heller (?!) men etter vi begynte å dele postkasse synes manken både å ha blitt noe tynnere i luggens nærområde – og fargen gråere. Ingen av delene er noe jeg setter pris på akkurat. Hvert fall ikke enda. Men jeg sverger, jeg har ikke revet meg bevisst i luggen over disse år.

Mitt varemerke var som for mange andre, håret. Mitt hår var fryktelig tykt, med naturlig fall og krøller. Store deler av livet har det også vært så langt at jeg fra barnehage alder satt på det. Men da rygg og skuldre ikke var enig lengre, kom saksa frem for 5 år siden. Langt tykt hår krever stell.

Tilbake til kvadet. Det grå skulle vekk. Gemalen doserte sirlig massen, først i hånden sin før samme hånd kladdet seg oppi mitt hode. Litt etter litt, hodet måtte snus til høyre og venstre, til den ene siden – til den andre siden. Og et øyeblikk med haken nedpå brystkassen. Jeg frydet meg. Ikke lugger han heller. Så flink attè. Avslutningsvis fikk jeg hetta. Ja altså hette på hodet. Og gemalen satte seg ved maskinen sin igjen for å kikke videre på modelltog.

Jeg gikk inn i ventetid. Koste meg veldig med tanken om at det grå igjen skulle bort vekk. Det behøver ikke komme tilbake før om en 30 års tid heller 😉 sukk.

Det blir nok mange bokser farge til oppi her før jeg gir opp.

1) Nesten sannheten 😉

2) Optimist.

3) Realist.

4) Hvor mye er klokka?!

Skylle, skylle. Vaske, tukle med posen som fulgte med til bruk etterpå. Den som jeg vanligvis hopper glatt over ved å bruke mitt eget. Bla bla bla. Tørke, føne litt for å se om dette gjorde underverker – eller ikke. Bla bla bla. Ferdig.

<<simsalabimmm>>

Henda i været den som i det hele tatt husker hvordan jeg så ut før. He he he.

Jeg er vel ikke akkurat mest kjent for å dele bilder av meg selv her inne. Det har det vært, og er det mest av på jernbanefrua’s Snapchat. Men fargen virka, jeg likner mer på mitt eget «jeg» igjen. Frua er igjen tilbake på G (noe du kunne lese om før i dag, gikk du glipp av det så linker jeg det H E R ❤ )

Uansett. Lua kan nå offisielt ta sommerferie – og jeg kan igjen smile noen uker 🙂 Min normale hårfarge er til opplysning veldig mørk brun. Nesten som den jeg har fått igjen nå 🙂 Nå satt jeg noen minutter ekstra, litt fordi jeg glemte bort tiden mens jeg satt med hjernetrim spillet mitt, og litt fordi jeg håper sola kommer tilbake veldig snart og gjør det den er best på 😉

#humor #ironi #hårfarge #hjemmefarge