Skjelettselfie og en burger takk..

Kvelden er her igjen, og vi er hjemme igjen etter en kveld på samlebånd. Vi rykker stadig fremover i køen på et samlebånd nær sakt over alt snart.

Etter en fin formiddag med besøk la vi avgårde retning Gjøvik i god tid. Mutter skulle passe lille mutte gutt, mens jeg skulle få tatt «skjelettMRselfie» av nakke og begge skuldre – og som sakt så gjort. Møtte opp til rett tid vi, og med en bunke papirer i neven labbet vi nedover i retning «gamp»

Digger de dyre betegnelsene hos Aleris altså. Gul hest skulle jeg vente ved. Så vi fant «gampen» satte oss ned og frua begynte å krysse, streke og tegne på arkene hun hadde fått (mye morsommere å skrive med meg som tredjepart. Ha ha)

Etter en liten stund ble jeg hanket inn, nå hadde jeg tatt av av og lagt igjen alt av ringer, 4 sett øredobber, og armbåndene hjemme (erfaring) så det var bare å hekte av «juropphenget» så var jeg klar for fotoshoot.

Da jeg kom inn i «trommelrommet» gikk en annen dør igjen bak meg, den forrige var ferdig – når var det min tur til å «ligge planken»

Og det var ca akkurat da at jeg fikk en ørliten bekymret nyve i pannen, for foran benken sto det en veldig liten og sped krakk. Frua har tatt MR flere ganger før, men den krakken greier jeg visst å glemme mellom hver gang. På og avstigning til «brettet» haaau. Den virker så sped den krakken, veldig usikkert om det lar seg gjøre å gå catwalk stil opp og ned den, selv i sokker.

Med litt lett rødme i kinnene, en litt usikker latter og armer og bein i fri flyt kom frua seg omsider opp på «planken» bare for å beskjed om at hun hadde lagt seg pent ned – for langt ned. Så mer armer og bein, følelsen av å trille av hvert sekund som helst (sensur) så kom jeg meg høyere opp.

Nakken skulle nemlig oppi en typ «kakeform» men med et lettelsens sukk kom jeg meg da på plass. Fikk en propp til hvert øre, øreklokker uten musikk, og så fort jeg hadde fått alt dette på plass i en h…fart fikk jeg et slags gitter festet over ansiktet uten noen som helst forvarsel. «Dette er ikke for folk med klaustrofobi» gliste jeg. -«Nei du kan så si» sa damen, fikk den SOS dingsen i hendene – og så kjørte brettet meg inn i tunnelen. Her går vi på samlebånd med dårlig tid tenkte frua.

Inni der kakla jeg for meg selv en ti minutters tid før jeg fikk se lyset igjen et halv sekund. Av med alle remedier, nye remedier for høyre skulder, men da måtte jeg holde igjen damen litt med et lite spørsmål om å få en pute under knærne. Litt hard den benken altså.

Inn igjen. Nye ti minutters kakling, hamring og dunking. Ut, flytte alle greier over til venstre skulder – inn igjen. Og det var da tårene såvidt trillet litt på frua. Den skulderen er så vond, og i en bestemt og klemt stilling, rak arm og med noe merkelig på innsiden av den – ble de nye ti minuttene litt lange. Men etter 45 minutter var jeg ferdig. Hurra hurra.

Kjapt og greit utført. Fornøyd frue, noen glis rikere.

Men da var frua også så stiv at hun et lite øyeblikk lurte på om de hadde prekestol på stedet, men så fort damen hadde tatt vekk alt av greier og snudd ryggen til – så greide jeg på et høyst ufeministisk vis å stable meg både opp – og ned krakken.

Så fort jeg var inne på rommet for å få på «juropphenget» var neste person på vei inn.

Vel ute var vi begge sultne, så vi tenkte å stoppe for en liten burger på «kjempedonald» eller McDonalds da om du vil, som sakt så gjort. Nok en gang et samlebånd – i en rasende fart. Blei nesten stresset bare ved å stå i køen – alle som bestilte visste innmari godt hva de skulle ha, men vi da. Vi kommer fra Jevnaker. Her er ingen «kjempedonald» BurgerKing eller noe sånt. Vi har «Jafs» vi, og der har mannen tid til å prate med oss de ytterst sjeldne gangene vi er innom.

Lenge siden jeg har følt meg gammel, men akkurat i den køen følte jeg meg rimelig uttafor. Helt til jeg husket hva jeg ville ha. Jeg ville ha sånn «whooper junior cheese» og remjet ut med min lett gatemix dialekt hva ønsket var – bare for å få i retur at det har dem på Burgerking. Javel ja, så det var der vi var sist da antakeligvis. Og jeg liker den, tror jeg. Litt usikker – for jeg har virkelig ikke peiling på burgere lengre, og disse stedene synes å snu opp ned på menykartet annethvert jubelår for å forvirre en stakkar enda mer med nyoppfunnede navn på – burger! Men mannen var grei nok – han trodde han visste hva jeg ville ha – og jeg stolte på han. Hele cluet er majones. Gemalen er en lettere type, så han fikk bestilt ønsket sitt med en gang. Betale, svisj – neste.

Vi trakk oss unna et øyeblikk mens folk halset hit og dit, jeg har jobbet på et like stressende sted en gang i tiden – men nå kjentes det veldig lenge siden.

Da brettet vårt var ferdig fant vi bord og slo oss ned. Gemalen var over sin burger ganske fort, mens jeg registrerte at jeg hadde fått en liten boks majones. Nå var vel kanskje tanken min at den majonesen skulle kosa seg verre mellom brødstykkene. Anslagsvis mellom litt kjøtt, salat og ost. Vel brødet var der, kjøttet og osten var der – og ketchup. Plenty med ketchup. Ja ja. Så fikk jeg en sånn en. Greit nok. Frua vet råd, tok pommes frites, dytta de i majones og stakk dem inn i burgeren rundt hele – og kosa meg som bare jeg kan.

Etterpå koste vi oss med hver vår «McFlurry» det husket jeg hva var, husker de kom. He he he. Nok en gang fornøyd etter samlebånd runde 2.

Men fant vi første og beste eide bil tilbake til Hadeland, så mutter fikk kommet seg hjem – og Ludvik fikk mor og far tilbake.

Vel hjemme igjen okkuperte jeg badet litt, da skulle alle sett øredobber, armbåndene og ringene på plass – samt halskjedet. Nå var frua lei av å føle seg naken.

Her hjemme har det regnet en skvett i kveld, og det er rått ute, tenker vi får sove godt i natt uansett jeg nå. Litt av en ettermiddag. Ja – å ny venn ble det på meg også. Men den, den skal du få se i morgen.

Fortsatt fin kveld mot natt. Eller, god natt da. Piuuh.

#mr #røntgen #hamburger #humor #ironi #gjøvik #eina #einafjorden