Kunstnerdalen, bloopers..

Gode opplevelser får man av og til ikke delt nok, så her kommer først alle innleggene samlet fra turen til Kunstnerdalen 24.05.18, etterfulgt av bloopers.

For en dag det var.

Del 1 – Oppstart..

Del 2 – Lauvlia..

Del 3 – Hagan..

Del 4 – Shopping på turen..

Del 5 – Dette innlegget.

En dag kommer det en del 6 også av denne dagsturen. Et story innlegg fra hele turen med mange flere bilder. Men det lille søte kompaktkameraet som jeg brukte på turen krever, etter en samtale med kundeservice en kortleser – for å overføre bildene til Mac.

Fikk alle bildene over til telefonen uten problemer, men via mobil får man ikke laget noen story. Så det innlegget får vente en stund. Greit det også sikkert, at alt ikke kommer på en gang. Det jeg hadde med meg er veldig genialt slik at jeg kan overføre de til telefonen via et trykk, men det var kanskje ikke like moro når det var over 200 bilder. He he he. Best på korte distanser med andre ord. 

Frua har med det lært – en dag der fremme blir det sikkert en ny tur – og da bruker nok frua et kamera som kan få bildene raskt over til Mac, via en god «gammeldags» ledning. Frua liker sånt som går veldig enkelt og lite teknisk utfordrende for seg. He he.

Bloopers 🙂

Frua er jo som kjent noe klønete anlagt, aldri en dag uten at det er et eller annet – ei heller ikke denne. Synd at ingen jeg vet om tok bilder av klønene mine – skulle likt å sett minst to av de hvert fall, men jeg fikk da høre av flere at jeg var dagens store muntrasjonsråd – og det kan jeg like.
Å glede andre er min største glede, hver eneste dag!

* Første utilsiktede kløne foregikk allerede når jeg hadde funnet plassen min bakerst i bussen, denne frua fikk ikke på seg seletøyet uten krøllball. Det var en krøll og en vridning på den duppedingsen selen kom fra – så jeg måtte dra ut sælan til maks, holde den ute mens jeg fikk den bak ryggen samtidig som jeg flyttet meg innover. Satte meg ned og fikk festet opplegget – og da satt jeg også helt fast. Så det første jeg da gjorde var å miste arket hvor programmet for dagen sto, mutter kneppet lattermildt av seg og fanget arket – hvis ikke så hadde jeg vel ikke fått «tjoret» meg fast før bussen hadde gått. Det seletøyet der fulgte meg på hele turen, mellom hvert eneste stopp, hadde hele bakrekken for meg selv men ville jo sitte ved vinduet da så. He he.

* Den neste lille kløne foregikk da vi hadde parkert ved Lauvlia (link lenger opp) siden jeg satt helt bakerst var det et trinn ned til resten av setene, hadde vært så fint om beina fikk med seg det øynene så…

* Kløne nummer tre foregikk i kaffe og vaffel køen, da vi sto i kø midt i trappa, rekke høyre på tur opp og rekken til venstre var på tur ned igjen med fylt kopp og asjett. Frua er ikke den som liker og greier å stå i kø lenge, ryggen og beina liker ikke å stå sånn stille – og i alle fall ikke når jeg har mennesker både foran og bak meg, så da fikk jeg en krampetrekning i venstre lår, som da forsiktig dyttet til den på tur ned. Gikk heldigvis veldig bra, men føltes noe teit så jeg tar den med. Hehe.

* Den neste klønen skjedde da vi skulle dele oss inn i tre grupper for omvisning inne. Mutter og jeg tenkte som så at vi kunne vente litt, så vi gikk ned i butikken mens den første gruppen gikk inn. Etter en stund kom en dame og sa at det var klart for neste gruppe. Frua tenkte ikke videre over det, regnet med at det var gruppe to det var snakk om – men mutter forsvant, og det var kun meg og en til i butikken. Tenkte da at vi fikk gå i gruppe tre. Plutselig var jeg helt alene i butikken, kikka ut på tunet og så ingen…. Skjønte jo da at jeg hadde surra meg vekk…igjen, og med lett jogg tok jeg igjen gruppen i rom 2. Var egentlig veldig greit å få ta bilder i de første rommene alene 😉

* Den fjerde kløne klarte jeg faktisk å vente med til vi var i andre etasjen, der oppe hadde fruen i huset laget til en egen skolestue for barna. Et fint rom med tavle, og datidens stilige pulter. For å komme inn i det rommet var det en borti 30cm høy dørstokk. Frua er den som somler seg fort vekk, så alle andre får gå inn før meg, jeg blir igjen for å ta bilder uten mennesker på – så jeg er jo ganske susete som person også. Ferdig knipset tok jeg rennefart over dørstokken, trodde jeg. Men isteden tuppet jeg borti og veltet inn i rommet til stor latter for de der inne, holdt meg på beina, og det kan jeg takke en solid dørkarm for. Flirer litt av det enda, må ha vært moro å se på..

* Kløne fem sparte jeg faktisk til lunsj. Vi spiste en deilig lunsj ved Eggedal Borgerstue (link lenger opp) når jeg blir så fylt opp av inntrykk forsvinner jeg fort litt vekk i egen boble, så da damen kom å spurte om drikke var jeg ikke tilstede i det hele tatt, igjen ble det latter rundt bordet – for jeg så angivelig rett på damen, uten noen form for reaksjon. Jeg for min del husket at jeg ordnet meg drikke mens jeg sto i matkøen, så trodde ikke hun snakket til meg. Hehe.

* Kløne nummer seks serverte jeg ved ankomsten til Skredsvigs perle, Hagan (link lenger opp) da var kroppen til frua veldig sliten, så når jeg hadde nærmest velta ut av bussen, var jeg den siste til å nå opp til pensjonistene som allerede var oppe ved galleriet. Ikke en kløne kanskje, men føltes litt sånn når jeg brått dukket opp fra intet inne i galleriet, for omvisningen der var allerede i gang når mine stive bein kom etter.

* Kløne nummer syv foregikk inne på Hagan, vi skulle opp en meget smal og bratt trapp, frua kom bakerst selvfølgelig – og visste ikke hvor trangt det var dit hun skulle, men for å få med meg beina måtte jeg ta litt sats – og siden jeg heller ikke fulgte helt med på når de foran stoppet, ja så ble det nok som en okse som skal frem. He he. Heldigvis lo alle med meg, og ikke av.

Resten av turen tok frua automatisk veldig sakte. Jo lenger tid det går på tur – jo stivere blir frua, så med det ble det ikke flere fysiske kløner – som jeg kommer på i farten, men snakketøyet er det aldri noe å si på.

Det går i ett når frua er sliten, men blid. Jo mer sliten jeg er – jo mer tullball kommer det fra snakketøyet, så selv om det ikke ble flere fysiske kløner så ble det veldig moro, for meg selv – og de rundt meg. Bare der hadde jeg en god dag.

Det ironiske ved det hele er og var kanskje at jeg var den yngste, i alder med på tur. Føltes ikke helt sånn. He he.

Det er ikke det samme å se kløner som å skrive om de.
Det blir rett og slett ikke like moro så bilder hadde helt klart vært noe i dette tilfellet. Men jeg håper du kunne trekke om ikke mye, så bare litt på smilebåndet hvert fall.

En herlig dag var det uansett, og det er det viktigste. Et minne for livet ❤