Mitt hjerte er i tusen biter..

…Og nå tar jeg meg sammen et øyeblikk, samler sammen bitene og slenger de utover bloggen mens jeg skriver at Ludvik sover….

Den som sier at en hund «bare» er en hund kan rygge pent ut av dette veldig sentimentale innlegget først som sist – for oss er det nemlig stikk motsatt. Ingenting er «bare» og livet for oss to som er igjen er nå snudd helt på hodet. Vår felles store og dominerende personlighet er brått blitt borte. Vårt kjæreste «pelsbarn»

Gårsdagen ble alt annet enn forespeilet, planlagt og alt sammen, men vi kunne ikke være så egoistiske å la han måtte gå igjennom mer. Pelsvennen vår hadde dårlige odds fra start, han vokste for fort som baby og det ble trang passasje for nervene over hoftene. Men vi var fast bestemt på at han skulle ha et så godt liv som overhodet mulig – den tiden det var mulig. Den tiden ble dessverre så alt alt for kort.

Da vi kom til veterinæren i går ble han veid, og vi alle fikk haken nedpå knea et sted, på et lite halvår hadde han gått opp 14 kilo. Vi så jo selv at han la på seg, men at det var så mye var vanskelig for oss å se. Veterinæren sa at det var nær sakt umulig for oss å ha medvirket til økningen, han fikk diettfor etter mål to ganger om dagen, og veldig lite utenom. Turer gikk vi mange av, så langt han ville – og enda gikk det helt feil vei. Veterinæren var så sikker på at en annen sykdom hadde tatt overhånd – og begge kunne da ikke behandles samtidig. Det måtte bli et enkelt valg, men det var alt annet enn enkelt.

Ludvik var og er min aller beste venn, han var «mors» vesle smurf og «partner in crime» når «far» var på jobb til alle døgnets tider. Nå er «mor» helt aleine, helt mutters aleine. Og det kjennes så inderlig godt i hjertet.

Jeg har ikke sovet noe godt i natt, gemalen reiste på nattevakt og jeg ble sittende igjen i mørket. Jeg tvang meg til å gå kveldsturen, aleine – og jeg sovna vel i en dam, grått i snart ett døgn nå.

Alle mulig slags egoistiske tanker har bodd i meg dette døgnet, når alt var over tok egoismen helt over. Alt jeg og vi vil savne, og allerede savner så sårt. Heldigvis er jeg så klar på, og sterk akkurat når ting skjer, de rette valg må tas før egoismen får slippe fri. Dyret skal ha det bra hos meg / oss, og når vi ikke kan trylle mer, så skal ikke egoismen vinne!

Du ble «bare» 2 år, og det har vært 2 veldig herlige år, selv om sykdom veldig fort tok litt av gleden. Vi har hatt det utrolig moro og lærerikt, sammen. Jeg håper du vet hvor glad vi var og er i deg og at du for alltid vil sitte spikra i hjertene våre ❤ Så lang det er mulig å si det så elsker jeg deg tur retur månen, og enda et godt stykke til.

Nå er du borte, sover sammen med to Siberian Huskys før deg, samt en elsket katt. Jeg kan bare håpe at dere har funnet hverandre og at dere har det innmari moro.

Nå står «mor» aleine når «far» er på jobb, og jeg må etter en stund finne en ny bestevenn, en ny «partner in crime» og det er bare å håpe at jeg finner en som er like tvers igjennom god som deg, aller helst vil jeg jo ha tilbake DEG, jeg ville jo ha deg! Vi som skulle få så mange gode år sammen. Det blir aldri nok, uansett hvor unge/gamle de blir. Jeg savner deg så inderlig. Veslesmurfen miiiin ❤

Men husk kjære snille deg, at når den dagen kommer når en ny pelsvenn av ditt kaliber kommer til «mor» så er du ikke glemt. Aldri glemt. «Mor» glemmer aldri ❤💔

Vi alle får våre kjære pelsklinger kun til låns, en liten eller lengre stund, men aldri evig – og det blir aldri lettere å ta farvel. Hjertet skriker, jeg skriker. Jeg savner akkurat deg!

Sov godt elskede Ludvik. For alltid i mitt hjerte ❤