Serieromaner. Fyllstoff eller glede..

// Ikke sponsede tanker…

Som uavhengig bokblogger (med sidegarnityrer) til hobby liker jeg jo å følge med i bøkenes verden generelt. Jeg følger blant annet opp serier jeg liker, og er som andre naturlig nok veldig nysgjerrig på nye serier som skal komme. I dag tenker jeg at det passer veldig veldig fint å dele noen litt dypere tanker som leder til spørsmål, med fokuset retta mot nye serier, serier som står å tripper helt fremst på startstreken for å bli lansert. Hurra for dem forresten, men altså.

Over en tid har jeg merka meg at det sakte men sikkert rører seg noe blant leserne av serieromaner, især det siste året har det nå nærmest blitt en liten gjenganger. En vane begynner muligens å slå litt rot – en vane jeg personlig vil kalle en uvane når jeg tenker noe dypere etter, og det er jo det jeg gjør nå. I beste mening, men kanskje med en liten vennlig ment brodd?! He he..

Misforstå meg rett når du leser videre under her, jeg kan skjønne tanken og spørsmålet som kommer under her. Nevner også noe om det videre – men først og fremst vil jeg sette fokuset mot det jeg ikke skjønner av denne «nye trenden» om jeg kan kalle en spade for en skje..

♠

For deg som ikke har lest en serieroman før, eller kanskje ikke har forstått nok om det – så kan jeg i all enkelhet først fortelle bittelitt om det, om ikke for annet enn sammenhengens skyld i det som kommer.

Serieromaner er for oss som leser dem egentlig ganske enkelt å skjønne. En bok gis ut etter den andre med ulike mellomrom mellom hver – noe som etter hvert blir til en serie. Hver serie starter med bok 1 på omslaget, og sånn kan man skjønne at det er en førstebok i en serie man har i hendene sine. En serieromanforfatter ligger ofte noen bøker foran oss som leser dem – men som oftest skrives seriene mens vi leser. Mens vi som da liker å lese dem fulle av iver og spenning «halser» noen bøker etter forfatteren.

​Å skrive disse bøkene tar tid! Det tar flere timer med både det ene og det andre. Flere timer enn de fleste kanskje greier å tenke seg at det tar. Det ligger utallige mange kreative og til tider utfordrende timer bak hver seriebok, og for ikke å snakke om hele serier. Jeg har aldri prøvd å skrive en bok, men når et blogginnlegg fort kan ta noen timer – ja så kan jeg ane et snev av tid og rom som kan gå med noen ganger, mens andre ganger igjen går det mye lettere.. Alt til sin tid 😉

♠

Når en ny serieroman skal lanseres så er det naturlig nok litt markedsføring inne i bildet, og jeg som seriefan får som nevnt gledelig med meg det meste av det også. Når forlaget har kommet så langt i prosessen med en ny serie så publiseres det gjerne i ulike poster – og fora for oss som liker å lese dem. Den nye «trenden» ved det har for mange blitt å kommentere så fort posten er ute. Det er jo i og for seg veldig fint det da, engasjement er jo bra =) Men det er især et gjentakende spørsmål jeg til dels kan skjønne – men likevel ikke – når en legger sammen alt over her…

 

 Hvor lang blir denne serien..?

 

«Hvor lang – hvor mange bøker – gidder ikke begynne på noe nytt før jeg veit hvor lang den blir…» Denne typen spørsmål. Det har ikke blitt helt uvanlig med 10 + kommentarer med akkurat de samme spørsmålene rundt dette her altså. Det skjer nå, ca hver eneste gang en helt ny serie kanskje nærmer seg pocketbokformat… Jeg mener ikke å «stroppe» ytringsfriheten til noen her nå, vi holder heldigvis til i et land hvor ytringsfrihet gjelder – og det er bra!

Så helt uten å legge opp til noe som helst negativt rundt de som tenker sånn – da jeg jo som nevnt kan skjønne det så syns jeg likevel at den andre siden av disse ytringene fortjener noen ord. Fra meg, en leser som alle andre, til en leser, som da især velger å ytre seg på denne måten 

Når såpass mange velger å ytre at de nærmest krever å få vite, hvor mange bøker en serie blir på – FØR seriens første bok i det hele tatt er ute, kanskje ikke tilbake til forlaget fra trykken en gang – da er det jeg delvis kan lure..

Er det handlingen eller antall bøker som betyr mest?
Er bøkene og seriene da først og fremst til last, som typ fyllstoff i hverdagen – eller glede? – Når det føles så riktig, og viktig å spørre om det aller først, og med en gang mener jeg. Jeg bare spør, for jeg lurer ærlig talt litt på det når jeg leser disse kommentarene. Disse gjentakende spørsmål som det sjelden finnes noe fasitsvar på, især ikke så tidlig i prosessen.

I tillegg til å lure bittelitt på det tenker jeg også – at den typen ytring også er en liten smule respektløst! Både ovenfor konseptet serieroman som sådan – men også, og ikke minst ovenfor forfatterene, deres virke og verk!

Snur en litt på flisa da, så blir det jo nesten det samme som å si at «gidder ikke lese serien din før du er ferdig med den..» det. At alle timene forfatteren og forlagene har brukt, all jobben som ligger i en slik serie egentlig ikke betyr en døyt for den som spør. Sånn oppfattes det av flere, ikke bare meg – men nå velger jeg å skrive om det. Kanskje noen trenger å lese dette her for å forstå et eksempel av ringvirkningen sitt eget spørsmål kan gi..?

 

Kun til illustrasjon..

Jeg kan skjønne tankene jeg har hørt fra mange gjennom tida. Tanker rundt veldig lange serier, handling som angivelig og eller eventuelt drar veldig ut, såkalte maratonserier. Gjentakende tidsepoker og eventuelt lite nytt. Følelsen og tanken enkelte lesere sitter med om at enkelte serier etter deres ord «melker» leseren før en avslutning dukker opp. Jeg kan skjønne alt sammen, men man har jo tross alt noen valg underveis! Man må ikke lese ut en serie hvis den underveis ikke passer for en lengre, man må ingenting – og jeg har helt uten kvalmende baktanker lyst til å legge til, at man må vel strengt tatt ikke spørre om dette her heller – ikke før man vet stort om serien.. Min personlige mening..

Det blir jo litt som ved tv serier, ville du ringt kanalen å spurt hvor lang serien blir? Den serien du så en reklametrailer fra på tv i går? Den som begynner neste xxx? Jeg tror nå ikke det jeg da, jeg tenker at man gjerne ser første episoden av serien først – og så gjør seg opp en mening om man vil se videre, etterpå. Det tenker jeg er det beste å gjøre ved bokserier også =) 

Er serien og historien god nok så leser jeg den, mister jeg interessen underveis så er det en ærlig sak, da slutter jeg å lese den. Alt avhenger av historien tenker jeg. En knallgod serieroman kan enten være på 7 bøker eller 107, spiller vel ingen rolle så lenge historien er god nok for den som leser og liker historien? Jeg tenker at hvis det er antallet bøker som stopper en, så er kanskje ikke interessen helt på topp i utgangspunktet? Vil en lese videre så gjør en det. Det er jo opp til oss det =)

Når en serieromanforfatter og dets forlag – eller omvendt annonserer en ny serie så jubler jeg! Ja jeg gjør bortimot det. Det er tross alt et litterært verk som noen, og til sist mange har jobbet hardt med! Av og til er det noens drøm som går i oppfyllelse.. Samtidig brenner jeg jo for at stadig flere skal ønske å ta et dypdykk ned i bøkenes verden, men det kunne nå aldri falle meg inn å spørre vedkommende eller forlaget om hvor mange bøker en serie blir på – i alle fall ikke før jeg har kjent på om omslaget er glatt eller litt ru å holde i, før blekket har tørka! Hvilke følelser kan det gi tilbake?! Mange, varierte..

Jeg ser at noen spør,
ofte ser jeg noen spør,
men jeg skjønner det ikke.
Ingen serie er jo helt lik
noen annen enn seg sjøl..

Serier skal være lystbetont tenker jeg, noe en har lyst til å lese, så igjen så setter jeg en knapp på at historien til syvende og sist bør være avgjørende. Er den god så er det alt jeg «henger» meg opp i..

Så med dette vil jeg hedre alle serieromanforfattere der ute og deres forlag! Dere alle gjør en knall god jobb for å underholde oss som liker å lese seriene deres såpass mye at vi velger å være med på «spleiselaget» det er å holde serieromaner i gang. Misforsto du nå så mener jeg at forfattere og forlag gjør jobben, vi som leser kjøper dem.. Stå på, er historien god for meg så leser frua..