Å få passet sitt påskrevet kan jo fort ta sin tid…

Ja det er så sant som det er sakt sann, selv om en ber om det sjøl så kan det altså ta både votter og vinter å få passet sitt påskrevet. En dag i forrige uke tenkte vi var en veldig fin tid for å ordne nye pass, vi trodde i alle fall det. Litt usikre blei vi dog ettersom tiden gikk på Politikammeret, å vi hadde da ikke gjort noe så gæli at vi måtte bli der så lenge?! 😉

Lange køer på passkontoret!

Det er ikke en undervurdert overskrift å finne om man søker etter steder å få bestilt seg time til, og eller få ordnet seg nytt pass. Kontorene har blitt færre, time må bestilles ved de fleste kontor, mens vi som har pass som går ut på dato rusler nå rundt her, bruker dem å kommer gjerne i siste liten på, at de faktisk har en best før dato.

Vinterferie tiden, hurra tenkte vi – da er det vel færre ute på samme ærende, folk reiser bort, atleter jogger fort på ski i TV skjermene om dagen, elementer som ga oss trua om at de fleste andre fant på noe mer moro enn å stå i kø med nummer ørtåørti på lappen i handa. Igjen, så feil kunne vi ta – å det gjorde vi da også.

Vi reiste avgårde så tidlig vi kunne. Ca tre timer seinere sto vi iskalde utenfor døra noen kroner fattigere. Det tar virkelig sin tid å få passet sitt påskrevet.

Det viste seg nemlig det da, at det var en del flere enn oss som skulle ordnet dette her nå, vel – jeg kunne ventet, mitt gikk ikke ut før i kommende juli, men gemalens gikk ut i fjor sommer. Uansett. Hønefoss er vel om ikke det eneste kontoret – så ett av få hvor man ikke trenger å bestille time, å vi skjønte jo med en gang at her var det bare å senke skuldrene, sette seg ned etterhvert som det ble noe ledig å sitte på, å finne en flekk på veggen å kikke på. Det skulle da vel ikke ta så lang tid heller?! Vel, vi visste jo naturligvis at det også er fler enn oss der ute med sånne smarte telefoner også, sånne med lyd. Det var noen å tjue foran oss i køen, og et eller annet sted i verden jogget som nevnt våre idrettshelter på ski. Det er kanskje ikke så dumt med timebestilling likevel?! Kniis, for av de noen å tjue foran oss i køen sto og satt vel ca nitten av dem å så på idrettsheltene våre ta gull, alle med minimum 0,5 sekunders mellomrom. Det var litt av et ekko i det lille rommet, nesten fint at døra gikk opp og igjen med omtrent samme sekundering ettersom det beveget seg foran døra – da blei det da rett stemning også i form av en iskald trekk.

Når heltene våre kom i mål til gull så fortsatte vi å kjenne på stemningen. Døra fløy opp og igjen, frua blei kald og menneskene med de smarte telefonene begynte etter hvert å kjede seg de også.

Duverden så mye man kan kikke på med en sånn smart dings?! 😉 Videosnutter av morsomme dyr, andre kløner og nyheter. Alt sammen fikk vi servert av en del mennesker, samtidig. Gosj… Vi pleier nå å kikke på snutter, høre musikk – alt det disse gjorde gjør jo vi også, men kanskje ikke på et ellers stille venterom… Hadde liksom holdt med at én satte på et eller annet for alle å høre på 😉 he he he…

 

 

Køen minket sakte men sikkert, og etter halvannen time og en «vott» til så ble det da endelig vår tur, men da var jeg blitt så stiv i hele kroppen av å vente i ro – at jeg begynte å bli litt småengstelig for at mennesket der inne skulle knotte et nummer videre før vi kom frem, heldigvis gikk det greit det altså, slapp unna noe mer 😉

Å fikse seg pass nå om dagen foregår hovedsakelig foran en typ pass kiosk. En såkalt biometrisk passautomat. Bak en glassvegg sitter et hyggelig menneske som tar i mot de gamle pass, så betales noen kroner før man stiller seg foran automaten som står fritt i rommet og gjør som man får beskjed om. Deretter får man en utskrift fra damen som man må godkjenne. På arket er det også en visning av bildet, som nå til dags ikke skal være til å kjenne seg igjen på.

Jeg tror jeg kom med et halvkvalt vræl da jeg så på arket, damen flira tilbake. Jo – dette er jo da et mye mer nøyaktig bilde av oss. Masse finurlige detaljer blir lagret, men for at bildet skal få plass i selve pass boka man får seinere så blir det (kremt) en smuule komprimert. Har du sett filmen «Se opp»? den mannen som fester noen ballonger på huset sitt å flyr avgårde?! Sånn ca slik blir passbildet heretter. Meget kledelige greier, he he he. Enda godt man ikke skal ha det bildet på veggen si 😉 Hovedsaken er jo naturligvis sikkerheten, i alle systemer blir bildet reelt, men ikke i bøkene våre. Greit nok det altså, var bare veldig uvant å se hvordan jeg kunne se ut. He he..

Da vi kom ut igjen i venterommet var det fortsatt morsomme lyder av snutter fra de smarte telefoner som hørtes, kjente at jeg var glad for å kunne gå! Et pling hørtes, så var det værsågod neste, og vi kan snart loffe rundt omkring i rundt et tiår til. Må bare få de nye passene først 😉