Kortene på bordet..

Hallo i skjermen.

Igjen så har det gått noen dager siden sist jeg var innom, ting utenfor skjermen skjer – å noen ganger må en «bare» prøve å henge med i svingene i det som skjer, når det skjer. He he.

Det ble brått litt stille igjen fra meg etter kasus tørk og vask. Jeg slo den allerede vonde skulderen da jeg testet kneskålene mot trappa ute, og den ble så lei at jeg måtte legge fra meg skriverier for noen dager.

Pssst: Først og fremst, jeg får en del koselige meldinger rundt bøker. Hurra å tusen takk for det 🙂 Jeg vet at jeg «henger litt etter meg selv» men snart kommer et litt forsinket innlegg rundt en førstebok som allerede er lansert. Etter det har jeg mange flere bøker å fortelle om…

Siden sist har vi hatt besøk av gemalens mor og bror. De var her på lørdag og store planer ble lagt. Mot slutten av måneden skulle kasus tak over terrasse settes i gang, og den planen fulgte vi slavisk i hele to dager før et medium tykt brev dumpet ned i postkassen.

Her kommer kortene på bordet.

En av grunnene til mine opphold herifra de siste månedene kommer av at vi begge to her har gått å tråkket litt etter hver vår helserelaterte operasjon. Jeg har tråkket siden oktober i fjor, mens gemalen tråkket etter muligheten. Han rakk vel egentlig ikke å tråkke noe særlig i det hele tatt – for i brevet som dumpet ned i postkassen sto det svart på hvitt (med gul markeringstusj) at han skal til pers allerede neste uke. Yiiikes. Som den hobby mekanikeren han er så skal han (med egne ord) få bytta høyre bærekule å få en ny utforing i ene hofta si. Han gleder seg til bedre tider, mens frua tenker mest på de litt dårligere som jo kommer først.. He he.

Angående meg så husker du kanskje at jeg var avgårde til en skjelett selfie (mr) av skuldrene mine i fjor vår?! I tillegg til det vi så etter, så fant kikkeren noe ganske annet, et stort struma. Ingenting galt på noen prøver, ingenting skummelt på vevsprøvene jeg var avgårde å fikk tatt i oktober. Det er rett å slett et multiknute struma jeg går å bærer på, å det er såpass stort at det bare må vekk. Så, da har jeg ventet da. Ventet og gruet for en innkalling som var forespeilet å dukke opp mellom februar og april. Ikke sett noe brev enda, og nå ser jeg meg veldig nødt til å uansett belage meg på enda litt mer venting.

Skjelettselfie og en burger takk..

Beklager at bilder mangler i innlegget linket over. Jeg har forsøkt å lete opp – å sette tilbake alle bilder som forsvant ut av alle innlegg når bloggen ble flyttet, men jeg har ikke klart å finne igjen alle. En del gikk nok tapt ut av maskina mi også… 

Gemalen haltet fort forbi meg gitt. Jeg har som sakt ikke fått brev enda, så jeg greier nok å unngå at vi blir sittende her et par uker med meg uten armer å bruke, å gemalen med ett uvirksomt bein. Det går jo ikke. Skulle vel tatt seg ut, hehe. Regner med at jeg nå får tid til å vente til han er sånn noenlunde på beinet i alle fall. Tar vel noe tid å bli helt i «hundre» vil jeg tro.. Jeg trodde bare at jeg skulle rekke å bli ferdig med mitt før gemalen i det hele tatt begynte på sitt. Sukk. Men først og fremst trodde jeg at kasus tak over terrasse var ganske så spikra før noe som helst brev dukket opp, men sånn kan det jo gå. Noe er det uansett godt for 🙂

Tankene har med andre ord vært litt over alt de siste månedene.

Først strumaen, så alle forandringene vi har gjort. Herlige samtaler og prosjekter med naboene, planleggingen av nye prosjekter hos oss selv – og nå dette her. Noen ganger blir overhodet ikke ting som planlagt. Men, for de som kjenner meg så er jo ikke det rare problemet. Det blir fortsatt tak over terrassen, men litt seinere. Gemalens ve og vel kommer uansett først så det var naturligvis aldri noe spørsmål om rekkefølgen på tingene.

Det blir nok så bra som det får blitt alt sammen, og nå som «katta er ute av sekken» så blir det nok lettere for meg å blogge mer fremover, nå når du vet! Men aller først fikk vi nærmest ut av det blå bittelitt dårlig tid til å få unna noe påbegynt småtteri som står litt i veien før gemalen skal på «verksted» det er «bare» å hive seg rundt å komme i et eller annet målsikte.

I dag legger du kanskje også merke til at jeg prøver å få til et nytt toppbilde (anno mai 2019) Jeg har lenge prøvd å komme i mål med en helårs helhet, men det vil seg ikke helt. Lager toppbilder, men så passer de ikke når det beskjæres av plattformen. Ikke så enkelt når området er så lite, det er med andre ord midlertidig det som ligger ute nå – en kort jernbaneskinne på veien. Men noe sier meg som sakt – at jeg får masse tid til å pusle med bloggens utseende, å ikke minst dele en del artige episoder en tid fremover. He he.

2019 ble, og blir virkelig et oppgraderingsår her i brøtte. Både vedrørende hus, hage – og oss. Pussig tanke det også, men sant. He he.