Noen ganger må man bare…

Vente…..

Heisann 🙂

Som innleggets overskrift og videre tekst vil fortelle, så har dette vært en dag i ventemodus….

Noen ganger er det jo sånn at man, i rein vanvare sier ja til å hjelpe til med ting – uten å helt ha vært ved sine fulle fem, når man sa det?! I dag var det en sånn formiddag for meg. He he.

Jeg skulle kjøre til legetime i dag mårres. Etter gårsdagens fjas og kjas var jo det veldig dumt å si ja til, men hva gjør man ikke?! Jo sitt beste.

Så jeg fikk dratt opp skrotten min, tredd på meg klea og fått Ludvik og meg ut i bil. Kom oss til et godt gammaldags legesenter på bygda. Et av den typen hvor man bør ha nesten, hele dagen til rådighet når man har time.

T T T burde disse het 😉 (Ting Tar Tid) uansett. Den heldige tusler inn og Ludvik og jeg veit at nå har vi sikkert en god stund foran oss uttpå parkeringsplassen. Selv om den heldige bedyrer at detta går fort, har jo tross alt bare den fjerde timen for dagen. Ååååja, fjerde timen betyr fort borti en times ventetid det, før man i det hele tatt har fått sakt «mårn» detta har vi vært med på sjøl….

I o store trøtthets store navn hadde jeg ikke med meg boka mi, jeg hadde ingenting å finne på faktisk, så da var jeg veldig glad for at det var en del her ute i bloggland, som var i farta også 🙂

Alternativet var jo dette her…

Veldig moro… tromle tromle… 😉

Men det varte jo å rakk dette her da, jeg eier ikke tålmodighet når det ikke gjelder meg. Når det er jeg som er den heldige, den som sitter på venterommet – da må det jo nesten bare gå.

Da kommer jeg nærmest heseblesende inn på venterommet 3 minutter før timen. Dumper ned på første og beste stol, retter litt på tøyet….og venter.

Da er det helt stille på venterommet, hører nesten klokka på veggen. Tikk takk, tikk takk. Noen henter opp en sliten «DOC» fra en fillete pose i lomma. Tikk takk. Sånn sitter vi, til vi nesten ikke vet hvor vi er, ingen av oss tenker så mye mer. Sitter nærmest i en døs..

Helt til en av de andre, en eldre heldig får besøk av enda en heldig. En gammel jevngammel kjenning av seg, som for oss andre – som nærmer oss apatiske sjeler, nærmest skriker ut «Neimen er du her i dag også?!»

(kan ikke la være å tenke at du så vel det?! Her er vi jo alle samlet) he he he. De starter sin samtale, og det er de eneste lydene i rommet en lang stund, helt til en noe utydelig skurring kommer fra et høyttaleranlegg, et av de første som ble produsert antakeligvis. Alle våkner og sitter på tå hev.

«BzzZzSshiuuuusj» en del ser på hverandre. Hvem skal inn?! Og til hvem?! Etter et øyeblikk spretter en opp og tasser avgårde. Jasså. Den ja. Akkurat. Roen senker seg igjen, og de eldre fortsetter samtalen. En ny «DOC» skal opp, noe leiere å få opp av den nå revna posen. Stille. Vente. Vente.

Alt detta der veit vi jo, men i dag var jeg den superheldige som fikk sitte ute å vente. JIPPI… 😉 Hvordan ville det vært å raska på a?! He he he.

Halvannen time seinere kommer min heldige ut, bare for å fortelle at det er ønsket å stikke innom et annet sted for meg å vente, ca halvtimen unna. Forbi hjem og videre.

Så snill som jeg er da, (glis) så er det bare å rope hurra, få i gang fritidsjolla og dure avgårde. På nytt parkere, og vente… Nevnte jeg at det er kjedelig?! Blir liksom ikke noe mindre trøtt og døsete av å sitte å glo, på ingenting.

Der jeg nå sto var det jo ingenting å kikke på der heller. Nok en ny snøhaug – gadd ikke ta bilde av den en gang, noenlunde lik den over – minus trærne…. faktisk.

Et kvarter gikk, så ringer telefonen og den heldige spør hvor jeg er?! Snakk om morsomt kvarter – for den da?! Som på et lite kvarter hadde glemt hvor jeg var hen. Ha ha ha.

Når jeg da endelig kom hjem så hadde jeg hatt besøk, ingen lapp eller noe sånt. Bare spor.

Uansett og åkkesom blir hvert fall jeg sliten av å vente sånn. Veldig sliten – og det var jeg fremdeles etter gårsdagen. Så det jeg skulle i dag er utsatt. Selv om sola har lyst mot meg og oss i nær sakt hele dag – så sovna Ludvik og jeg når vi kom hjem.

Og nå er det tid for middag… ja ja. Sånn kan det gikk 😉

Håper du har en finfin dag så langt.

Jernbanefrua..

som venter på andre med geip 😉

#ironi #humor #vente #sol

8 kommentarer om “Noen ganger må man bare…

  1. Monica :): He he he. Er ikke det morsomste jeg gjør nei. Pleier å ende i en god del snap’er, men hadde lagt igjen jernbanefruas telefon. Og huska seff ikke det jeg burde huska, akkurat da 😉 he he.

    Liker

  2. Fotokjerring: Veldig kjedelig. Ja jo, man ser det kanskje ikke sånn?! Mer «selvfølgelig» her, såfremt det passer da. Greit å kunne hjelpe hverandre :-)) En annen gang må kanskje jeg spørre om en tjeneste 😉

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s