Kaffe med kanel…

Med søndagskvelden godt innunder bringa, og kuldegradene godt uttom døra er det igjen tid for noen velvalgte ord om denna dagen.

Denne søndagen hvor OL går i vinterdvale nye 3 år, 50 uker og et lite kvarter. Joda. For noen er vel nedtellinga til neste i full gang… Nedtellinga til hvor mange gull som skal forventes da. Forventninger altså!

Vi satt å prata på det her i går kveld. At er det ikke egentlig de som leder TV sendingene og aviser som har de aller, aller største forventningene?! Som leder folk til å tro, at det bare mååå bli gull, også blei det bare…?! Virker hvert fall litt sånn, for vi her forventer ikke noe mer enn at de gjør sitt beste 🙂 Ja ja, nei så deet..

Her i heimen da, så har det vært en forholdsvis rolig ettermiddag og kveld. Gemalen er som nevnt på jobb, så jeg har fått lest ut boka, og jammen har jeg ikke kommet et stykke på min lille omtale. Den får du lese – om du vil, på tirsdag. En veldig fin bok, og jeg anbefaler den for deg som liker serieromaner 😉

Ellers henger det ørten par sokker på stativet. Der henger de trofaste, side om side og venter på å tørke inn for så bli brukt. En stakkars sokk?s evige runddans.

Nå er Ludvik og jeg ute på trappa en tur, droppa tekoppen i kveld, så jeg sitter her med en kopp kaffe med kanel. Eller, satt med heter det. Koppen er nå tom. Innholdet koser seg i magan, og levra gleder seg nok til å kaste seg over dette fyfy stoffet som finnes i vår mest brukte kanelen. Men ta det helt med ro min kjære lever. Du får ikke mer av meg enn du greier å «leke med» alt med måte vettu, å alt det der.

Nå som jeg føler meg såpass i rute, så tenker jeg at jeg skal prøve å gjøre ferdig bokomtalen – og begynne på neste bok. Hurra for gode bøker 🙂

Hele kommende uke har gemalen sisteturer, så dette er med andre ord den uka i måneden som jeg leser desidert mest (og best) det nytter for meg nemlig ikke lese når gemalen er hjemme, og eller i damme rom. Han er ikke særlig glad i å lese, med det kommer kjedsomheten fort som kasta over han.

Å da begynner han å skravle. Først med seg selv, så med kabalen sin, eller et annet spill på brettet før han til slutt innbiller seg, et sted på veien at jeg faktisk hører etter, noe jeg da ikke gjør, eller – prøver å ikke gjøre heter det nok, for jeg blir stående på samme setningen helt til han finner på noe helt annet 😉

Ja ja. Sånn er nå det.

Håper du har en fin kveld i og rundt det du gjør.

Jernbanefrua..

– som leser best for seg selv.