Langt nedover øra…

Jernbanefrua skriver selv 😉

«Jøss, er du klar allerede?» frua så på mor si med et underfundig glis. Avtalen var å reise ca kvart på, og to minutter før braste frua ut på trappa, klar for avspark. Det var slettes ingen vane at så skjedde.

Normalen var å ta på jakken minst et kvarter etter oppsatt tid, noe både mora og gemalen var vel klar over. Med det satte de gjerne opp et kvarter ekstra på vegne av frua. Men denne dagen var hun klar, mor og datter skulle nedover til Skedsmo å jakte hobbyartikler.

De skulle til alle kortmakeres «godtebutikk» frua gledet seg, hun hadde satt opp en liten liste over ting hun ville handle inn til nye kort, og kunne nesten ikke komme frem tidsnok.

I bilen jamret hun seg slik barn ofte kan ha for vane. Hun var både tørst og sulten, og etter en stund måtte hun også tisse. Moren stoppet ikke før de var fremme, det var en intern humor de ofte lo av på slike turer alene. Hun hadde vært et rolig barn, lite mas og fanterier – noe hun til stadighet forsøkte å endre på nå i voksen tid. Ved enhver anledning forsøkte hun seg på noen «hyss» slik at moren kunne få noe så skrive i den nå gamle og slitte notatboken sin. Men hun trodde nok ikke at noe som helst ble notert, det endte som oftest i en latter og ferdig med det.

Vel fremme fant de ikke ledig parkering noen steder, så de måtte ta en æresrunde rundt på gamle trakter. Her hadde frua vokst opp, men når de måtte ta en rundt litt utenfor hovedårene kjente de seg nesten ikke igjen, det ble venstre, venstre og venstre før de var tilbake til start.

Da hadde de endelig flaks, mora fant en ledig lomme passe stor og fikk parkert «sukkerkoppen» sin. Frua steg ut og labbet angivelig avgårde som en ekte gårdbruker mot betalingsautomaten. Da hun kikket seg tilbake så hun at mora fremdeles satt i bilen, hun lo. Automaten spyttet ut en lapp, frua satte på alarmen på telefonen – slik hun har for vane, lett å glemme tiden så det er best å gi seg selv muligheten for å rekke tilbake tenkte hun da hun plottet inn noen minutter ekstra. Hun trodde nok ikke all denne tiden ville gå med heller, de skulle jo bare. Hun stappet telefonen tilbake i lommen og labbet tilbake mot bilen. Moren hadde kommet seg ut av bilen, men lo enda. Nesten mere nå.

«Hva er det du ler så av» frua kunne ikke dy seg. – deg vel, moren nesten hikstet av latter. Du skulle sett deg sjøl når du labbet avgårde så fokusert, men med lua nesten nedpå nesa.

«Fin lue det tenk, du har jo strikket den til meg» moren hadde strikket den til henne et års tid i forveien, den beste lua frua hadde. Den var så tykk og god, og så stor at hårdotten hadde plass innunder, uten at det ble kaldt i panna. –det veit jeg vel kvitterte mora kjapt, jeg husker da vel såpass.

De gikk inn og ble stående å måpe. Det var tydelig at butikken hadde fått inn mye nytt siden sist. Med ett var hele lappen frua hadde i neven glemt helt bort.

Mora fikk hjelp til sitt, mens fruas hender kunne blitt fullere og fullere, hun måtte ta noen valg på veien, og endte med å prøve å finne tingene på lappen først, men det var så herlig mye der. Hun innså at hun også måtte få hjelp.

Da de nesten en time senere nærmet seg en avslutning på handelen, ble de stående å prate med betjeningen -da det med ett ulte som besatt nedi lommen til frua, hun skvatt så det var like før alle varene flakset avgårde. Fikk neven i lommen – og fikk stengt alarmen rett før hele butikken hadde fått med seg oppstyret det ble, med fulle hender og en alarm på høyeste lydnivå nedi lommen. Den fiksa du godt flirte mora.

Vel ute av butikken godt over en time etter var det på høy tid å finne bilen og komme seg avgårde mot bygda igjen. De kunne tenkt seg både det ene og det andre, men ble enige om at de kunne ta seg en heldags med litt mat og handling litt senere. Mora hadde egentlig flere planer denne dagen, men nå nærmet de seg brått bristepunktet. En tur til «barndommens dal» med dattera hadde passert litt over en tre timers utflukt. En fin utflukt.

Med kun en strekk på beina gikk returen i godt driv, de pustet lettet ut da de kom seg ut av den harde kjernen, etter ti år på bygda hadde frua funnet ut at det er der hun trives best. Mora kom etter noen år senere – ingen har angret på flyttingen ut fra bykjerne.

De var så enige om at det er godt å kunne reise til større sivilisasjon, men herlig å returnere til stillheten bygda omgir seg med. På bygda hvor de hører småfuglene synge.

Vel hjemme klekket frua ut en ide, da hun pakket ut varene så gemalen kunne få se dagens fangst. Dagen etter var dagen som kaltes «gledens dag» og hun fant ut at hun ville glede noen.

Med det forfattet hun et innlegg på bloggen, det innlegget kan du nå få lese H E R =))

«Giveaway, en liten hilsen..» het innlegget, og nederst i det la hun som overskriften nå sier til en giveaway. Med gledens dag, ville hun gjerne få lov til å glede to stykker, med et hjemmelaget påskekort.

I går koste hun seg veldig med å lage de to kortene, og i morgen vil gemalen trekke hvilke to som skal få de 😉

Meld deg på med en kommentar, under det linkede innlegget – om du vil, og lag deg en fin dag så lenge.

#kort #hobby #giveaway #blogg