Min mening er, at jeg liker ikke..

Meninger er fint å ha, og takk og lov for at man kan få ha dem helt i fred. Ingen presser en til å spytte ut meningene sine i tide og utide, men vi har lov til å ha dem, og ikke minst – vi lever et sted hvor man har lov til å dele dem. Hurra for det.

Vi mener så mye om så mangt, hver dag- hele tiden mener vi noe, om noe og noen – igjen er det masse vi ikke deler med andre, og strengt tatt er det mange som burde holdt meningene sine for seg selv, mener vi rundt. He he.

Selv om jeg hittil ikke har vært en av dem som deler villig vekk av mine meninger, så har jeg dem, jepp, alle sammen. Det du mener noe om – mener stort sett jeg noe om også. Enten deler vi samme mening, eller ikke 😉 Der burde vel det helt stoppet?!

For, når alt dette ligger der like klart som dagen: Så er vi nok mest sannsynlig helt enige om – at vi alle har meninger, og at vi står fritt til å dele dem, eller forholde oss tause. Men, når alt det der er fremme i lyset – hvorfor aksepteres dem ikke?

Hvorfor kan de ikke tas til etterretning som det så fint heter?! Finne den gyldne middelvei og alt det der?! Isteden skal alt som er av grums gjerne opp til overflaten, som en sluk som tar med seg alt som er av tang og tare på vei opp til den håpefulle fisker.

Et eller annet sted på veien her stopper det hele ganske brutalt opp. Når vi prater med noen, og gir vår ærlige mening i en hjertesak, især en hjertesak, den saken som når en real nerve hos deg – og den vi deler meningen vår med – ikke har samme mening, da blir det rabalder.

* Sier du at du ikke….så sier den andre noe annet – og diskusjonen over hvem som har rett og eller er mest fornuftig i toppetasjen syder frem. Mang en nabokrangel har blitt et rent H… bare fordi et stakkars tre står omtrent på grensa. Den ene har den innafor mens løvet faller hos den andre.

* Det samme forekommer også i (all slags) politikk. Meninger over alt. Tre «lag» står nærmest i stampe i 4 år, fordi de ikke har samme meninger – om det beste for oss. Og da heller ikke greier å komme til en slags konstruktiv enighet. Og selv om vi på bakken tilsynelatende har den samme mening om mange hjertesaker, så går meningene i flikkflakk ved valgurnene – og nye tre lag stemmes frem for å stå i stampe om mye. Taktisk avstemning heter det. Et helt annet ord enn meninger.

* På mange arbeidsplasser er det også likedan. Folket på bakken, de som ofte utfører den faktiske jobb ytrer sine meninger til ledelsen, som igjen svarer at «vi har bestemt» igjen aksepteres ikke meninger. Eller de blir ikke tatt med i beregningen som allerede er tatt!

Så hvorfor deler vi dem da?! Mange deler ikke sine meninger lengre heller – de blir ikke hørt likevel er det som ofte går igjen. De som skriker høyest blir kanskje hørt, når speakeranlegget er slått av etter talene.

Lista over eksempler kunne blitt lang, veldig lang.

Men, dere som syns at å diskutere meninger med store ord, tenk et sekund over det, at det ofte leder til det vi jo ikke liker. Mobbing! Når du sier at den og den er teit, fordi den mener sånn og sånn…. Er den du forteller det til enig i din mening, så er dere jo plutselig enige da, om at den tredje er teit! Ting henger liksom ikke helt på greip hvis en begynner å rote litt i ting og sette litt sammen igjen..

Uansett.. Hvordan ville det vært da?! Om en annens mening kunne blitt respektert?! Akseptert er noe annet, det river i grunnverdiene. Men aksept hadde vært fint. Du mener ikke det samme som meg – OK! Isteden for utagerende diskusjoner.

Jeg vet jeg snakker drømmeverden. Om folk kunne latt andre få ha sine meninger helt i fred, så kunne blitt flere smil 🙂 varmen kunne kommet enda sterkere tilbake. Saklige debatter kunne funnet sted. Med andre ord, debattene hadde blitt for kjedelige for TV. Det lar seg neppe gjøre 😉

Vel, uansett og åkkesom, nå er jeg der. Jeg har en mening og jeg er villig til å dele den, selv om gemalen kommer til å vræle som en illsint gorilla når han leser dette her – han er nemlig ikke enig, men likevel så har jeg en mening, og jeg akter nå å få den frem. Koste hva det koste vil…….

Jeg liker ikke makrell i tomat! Eller «flykrasj» som det ble kalt når jeg gikk på skolen. Det navnet sier vel alt om at jeg bør respekteres for, at jeg ikke vil ha det på maten min!

For et groteskt kallenavn på et pålegg. Få vekk det kallenavnet sier jeg bare. Ja til likestilling for den og de makrellene de er, eller var.. Jo, er. De er til de er i magen 😉

#mening med #ironi