På let i kjøttkakedufter..

Overskriften kan misforståes noe… kanskje.

Denne ettermiddagen har vært kaotisk. Vi har fremdeles ikke lært, at viktige papirer burde man ha hukommelse for å vite hvor er. Eller, vi vet hvor de er. Eller, vi vet hvor de skulle vært. Det er tross alt et system ute å går, men når den bittelille panikk over «hvor er…» når topplokket, utarter seg til småstress og ender i en gryte bestående av et sammensurium av komplett kaos så….

Vi har lett etter en mappe papirer gemalen absolutt skulle kikke i – i flere timer. Den var visst ikke der den skulle være. Gemalen hadde hatt den fremme en gang etter den lå der, og det var visst den gangen spisestuebordet sto den andre veien (?) Hjelpes.

Kun avbrutt av noen tenkepauser ute, lette vi som bare rakkeren. Ute luktet det middag. Kjøttkaker, brun saus, potet. Det krøllet seg i magen, så sulten ble jeg. Men vi skulle finne mappen først. Hvis vi ventet, spiste middag først – så ville det hele bli glemt.

Det var visst ikke aktuelt å glemme igjen, så vi endevendte flere hauger med papir (les: mine bøker) bare for å finne enten fler, eller silkepapir til å pakke inn ferdig graverte glass i. Jeg sto å kikket i noe, som det opplagt var en stund siden jeg hadde sett – mens gemalen endevendte samme haugen for tredje gang. Jeg ble stående å kikke i en minnebok fra barneskolen – pussig at jeg skulle finne den akkurat nå?! Jeg hørte nesten ikke gemalens eder og galle der borte mens jeg leste gamle koselige smådikt av venner og bekjente fra en tid bakover. Jeg hørte et sukk, etterfulgt av «nei nåååå» vi gir oss ikke sa jeg rolig mens jeg leste et artig dikt fra Lista. Stedet.

Enda en pause, og jeg kjente at den naboen snart skulle kose seg med de kjøttkakene. Kjære vene så godt det luktet. Og her sto jeg. Sulten, nærmest innhul – og….heeey. Jeg vet jo hvor den er, det har jeg jo visst hele tiden… Mannen så ikke lyspæra over hodet mitt, men hadde nok håpet om at den var tent i alle fall.

(En lyspære skinte like klar som dagen over mitt hode)

Til unyttig informasjon. Ute snør det. . . Redigert bilde fra helgen.

Inn på rommet, bak døren – oppi esken min med boblekonvolutter. Der var mappen gemalen lette etter, og som vi hadde lett etter i nesten 2,5 time. «Eureka»

Vi snudde spisestuebordet i juli, da vi kjøpte nye stoler, papirene som lå på en av de gamle stolene ble samlet i en bærepose og satt bak den døra i påvente av å ta de frem igjen for å fullføre hva nå enn de var fremme for i første omgang. Men det ble glemt. Så enkelt var det. Han husket at bordet sto andre veien, jeg husket resten. Er det noen sak?!

Flere som har det som oss?! At viktige papirer like gjerne kan oppholde seg rett foran nesa vår, men likevel ser vi dem ikke?

Ofte letes det etter noe, og det er ikke fordi vi er notoriske rotehoder. Det er mer fordi vi er noen ganger har litt surrete hoder. Vi ønsker å finne noe, det vi leter etter er ikke på sitt vante sted. Skulle helst hatt det vi leter etter – i går, da blir det litt hett i toppen, og litt lett kaos får flomme fritt idet man finner ut at «hjelp, jeg finner det ikke» og kaosdyret får mat å magen. Heldigvis ordnet det seg denne gangen også. Og i en lang stund etter satt gemalen, og malte som en fornøyd puma med øynene over sine papirer – mens frua lagde taco til middag. Greit å bruke opp salaten, mens vi husker det 😉

#humor #leting #blogg