Twincle Twincle….

Så er natten her igjen. Etter en fin kveld med ansiktet langt nedi boka, så langt nedi at det var overhengende fare for at vi ikke skulle rekke vår egen middag!

Han har nattuka si på jobb denne uka, noe som pleier å bety en mellomlunsj og en litt senere middag. Han legger seg da nedpå rundt 16 tiden, så spiser vi når han er oppe igjen et par timer seinere. Men i ettermiddag glemte frua seg helt bort i boka si….(igjen..) Når gemalen, som for meg som satt ute i sola – helt ubemerket hadde stått opp igjen, dusja og funnet seg kaffe – så var komfyren fremdeles like kald som all snøen i hagen.

Han åpnet forsiktig terrassedøra, og stakk det forfjamsede – men nusselige hodet sitt frem. Forsiktig spurte han, om det ikke ble noe middag i dag?! Nei å nei.. Da var det bare å løsrive seg fra den altoppslukende bok da, finne frem kasseroller og ta andre roller, biroller og diverse lokk.

Vi rakk det akkurat, maten og en liten kaffeskvett hadde akkurat landet i magene, når gemalen tredde på seg jakke og sko og la i vei på arbeid 🙂

Det har vært et nydelig vær her i dag. Trengte ikke ta et nytt, nesten kliss likt bilde for å vise frem det. Så det ble ett fra påsken. Lik utsikt, samme sol. I dag har den varmet godt. Jeg har kost meg i solveggen i h e l e dag. Helt herlig, og det beste av alt – det er spådd like fint i morgen. Hurra!

Men nå er det hvert øyeblikk natta på oss, men mens Ludvik og jeg er ute en tur kikket jeg opp på himmelen, det er stjerneklart i natt. Tankene gikk tilbake til USA høsten 2001. Da vi besøkte familien min i ND. Kveldene der borte var magiske, og i mangel på gatelys, hus og andre forstyrrende elementer – var himmelen rett og slett vakker å se på.

Like fint er det, å stå midt i skogen her, stjernene kommer så mye klarer frem da. Uansett. En kveld jeg sto ute på trappa der å kikka, så kom frua i familien ut og kikket sammen med meg. Helt ut av det blå sang hun første vers av sangen. Sangen som ble til ut i fra diktet « The star» som Jane Taylor skrev for mange år siden.

«Twincle Twincle little star. How I wonder what you are. Up above the the world so high, like a diamond in the sky. Twincle Twincle little star, how I wonder what you are….»

Det verset ble både nynnet og sunget mange kvelder mens vi var der. Og jeg tar meg i det enda når jeg ser stjernehimmelen. Rart med minner gitt 🙂

 

Med det lille vers ønsker jeg deg en god natt 😉

14 kommentarer om “Twincle Twincle….

  1. poesimylife: Da har vi noe til felles der. Veldig glad i serieromaner :-)) Ja det er jo en eldre perle. Husker den, men ikke lest hele til ende 🙂 Kose deg masse med den, og ha en riktig god natt videre :-))

    Liker

  2. Godt med sånne minner, og koselig når de dukker opp i sånne «settinger» Ja det er lett å «lese seg bort»…godt gemalen fikk mat, og du igjen kunne fordype deg i boken…ha en god ny dag og ser ut som en like fin dag her i dag!

    Liker

  3. Du skriver så levende og godt, herlig å lese 🙂 Ha en fin dag forhåpentligvis med sol du også 🙂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s