– Sitat: Per Fugelli..
Jeg satt oppe en god stund i natt, fikk med meg dokumentaren på TV – «Per Fugelli – Siste resept» en sterk dokumentar om og rundt en mann jeg trygt kan si at jeg deler en del like synspunkter med. Naturligvis en del ulikheter også, men alle tanker om liv og død kjenner jeg meg en del igjen i. Det er akkurat som at han brukte mye av sin tid, til å si høyt – alt det alle og enhver av oss er innom selv før eller senere, eller allerede fra tid til annen.
Det er jo som han sa det, «livet blir til mens man dør.» Ærlig, brutalt, helt usminket og nix rabattkode å hente..
Mens jeg satt ute kom noen regndrypp, ikke mange. De la seg på kinnene mine og blandet seg med saltet som lå der fra før. Innlegget som forklarer mer ligger linket rett under. . .
Mitt hjerte er fortsatt i tusen biter.. Hvor lenge er det egentlig akseptert å sørge over pelsklingen sin, i samfunnet?! Jeg føler nok at en del tenker at det er noe som bør gå fort over, at det er «bare» og at man lett «bare» kan skaffe seg en ny. Ikke for meg, ikke for oss!
Ville du sakt det om noen du kjente til mistet sitt barn?! Nei! Men når det er dyr føles det mer akseptabelt og eller lettere å si noe sånt? Ingen har sakt dette til oss nå, glad er jeg for det. Men jeg har hørt andre si det – til andre som har mistet, det er en uting å si….
For meg betyr dyr like mye som mennesker, ofte mer, faktisk, mens de er her. . .
Man vet jo at en pelsvenn har en estimert levetid, og at innstillinger og forventninger er noe annerledes. Men mens de er her så kan jeg være så ærlig å si at dyr betyr minst like mye for meg som mennesker. Dyr er så ekte! Dyr er helt og holdent seg selv, alltid. Aldri falske. Dyr later ikke som noe som helst. Pur ekte, alt sammen….
Jeg og vi sørger til sorgen blir lettere å bære, intet mindre. Jeg savner Ludvik-en vår sårt, og det vil jeg gjøre lenge. Sorg går ikke over, den skifter bare form, blir lettere å bære, akseptere. Men helt over går det aldri selv om det synker mer og lengre inn. Gjemmes i hjertet ❤
Jeg / vi visste jo at denne dagen ville komme, vi visste det fra den dagen vi fikk han at evig ville vår vei ikke følge samme sti. Men at stiene skulle dele seg allerede for to dager siden kom som et sjokk. Først et sjokk, etterfulgt av vemod, frustrasjon, så kom egoismen og sorgen som kasta på meg. Hadde noen kastet en råtten tomat i fleisen på meg, eller slått til meg så hardt at jeg så stjerner, så ville jeg neppe reagert, jeg så allerede stjerner. Jeg og vi har mistet så mange de siste årene, jeg sitter med en stor bagasje som det er få forunt å sitte med, men var hverken mentalt eller fysisk klare for å gå i dørken igjen allerede nå, men det vet man jo aldri når skjer. Glad skal en vel være for det.
Vi er allerede bestemte på at vi skal få en ny «baby» av samme rase, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å få lyder av en ny unik personlighet i huset igjen. En som trenger meg på en annen måte, og som jeg og vi også trenger. Vi liker å være en flokk på 3, er ikke vant med noe annet heller.
Når gemalen reiste på jobb i går reiste mutter og jeg bort noen timer. Det var veldig godt å få komme seg bort litt, le litt igjen – overdreven latter av herlig humor over småting. Le så krampa nesten tok oss. Å komme hjem igjen var leit. Gemalen på jobb, stille. Stillhet. Ingen Ludvik å prate «babyspråk» med. Bare stille. Savn.. Sårhet og sårbarhet.
(Bilde fra noen dager tilbake)
Nå er det en ny dag, gemalen ferdig med nattuka, og om få dager er det ferie for han og vi skal på tur. Vi er plutselig «bare» to av oss her som skal møte resten av den større flokk og traske rundt i fjellet.
Kjenner det skal bli både godt og vondt å være sammen. Vi tar det tungt begge to – gutten vår skulle jo også ha vært med på fjellet, alle tankene som surrer rundt det. Tanker jeg velger å få ut her. Bagasjen han skulle ha med seg, sele, mat, utstyr. Alt jeg nå kan la ligge i bero. Alt av utstyr er vasket og lagt vekk. En del er kastet.
Kanskje synes du at jeg nå «surver» for mye på bloggen om dette her – men jeg håper du kan forstå, vi er bare to her i brøtte, ingen barn som lager lyder, ingen som krever noe av oss enn det vi gir hverandre. Ludvik var og er barnet vårt – om man kan si det sånn, vårt første felles «barn» og han var syk nærmest fra dag 1 og ble da nærmest som et «barn» sårbar og utsatt – og med det tok han størst «plass» av og i vår flokk, alt for at han skulle ha det best mulig hele veien.
For oss som er så knyttet til hverandre så sammenlikner jeg så sterkt, fordi det ble så sterkt. Det er kanskje rart med det.
Vi kommer jo videre, det vet jeg – men akkurat nå er det litt tøft, og jeg gidder ikke prøve å skjule det en gang. Lar alt sammen få synke ordentlig inn, sortere følelser og griner når det trykker på. Det blir bedre fordi det var det rette. Det var best for han ❤ Selv en realist med ganske åpent sinn må få blåse ut litt. Men bare den med dyr, og som da er like glad i dem som oss kan vel egentlig forstå.
En ny dag er i gang, og det er så stille på terrassen. Håper vi alle får en så god dag som mulig.
poesimylife: ❤ Det gjorde jeg, tenkte bare ikke lengre når jeg skrev det enn at det gjelder mens de er her 🙂 Erstattet blir de aldri, og det er i grunn veldig fint, de er ulike de også, men vi kjenner på gleden over at vi skal ha igjen en ny pelsvenn. Det skal bli fint når dagen kan komme ❤
LikerLiker
frodith: ❤ Klem klem til deg og din badenymfe 😉
LikerLiker
Jeg savner potebarnet mitt fremdeles. Enten det er akseptabelt eller ikke. Og nå nærmer det seg et halvt år. Huset er stille uten henne!
Trollungene nevner henne fremdeles og spør om jeg savner henne. Da sier jeg ja og så er vi enige om at det er godt hun kan bo i hjertet vårt. ❤
LikerLiker
Ei_heks: Tiden går jammen fort, jeg tenkte at det var da ikke så «lenge» siden, men det er vel det. Allerede 2 uker siden Ludvik sovnet. Helt enig med trollungene dine, de bor i ❤ våre 🙂
LikerLiker