Noen savner vennen sin..

Noen ganger får frua en historie mellom ørene –
og da er det best å skrive den ned, før den forsvinner 😉

Hun småløp nedover brosteinsgaten. Det var en mørk høstkveld, puben hadde akkurat stengt og mylderet av mennesker var nå på vei mot det første og beste gatekjøkkenet i byen. Hun hadde banet seg vei mellom alle de smilende og glade pubgjestene som sto som sild i tønne ved utgangsdøren, og kommet seg ut før han hadde sett henne. Nå småløp hun nedover brosteinsgatene for å runde hjørnet i enden før han fikk sjansen til å se at hun også hadde vært der denne kvelden.

De hadde en lang forhistorie som gode venner, aldri mer enn gode venner. De beste. Men etter at han hadde funnet seg en kjæreste som ikke ville vite av henne, hadde hun skygget banen og latt dem få være i fred. Den siste tiden hadde hun gjentatte ganger mottatt anrop fra han på telefonen, hun hadde ikke svart noen av dem. Ville ikke svare. «Kjærester kommer og går, venner består» var et ordtak hun levde etter, ønsket ikke at noen som helst skulle kunne klemme seg imellom gode venner som bare var og ville forbli venner. Slike mennesker, av den typen som ikke ønsket hennes nærvær ønsket ikke hun heller å menge seg med – og da han hadde valgt å være med henne, hun som ikke tålte at han pratet med andre jenter i en trappeavsats engang følte hun, at han med det samtidig hadde valgt bort henne.

Hun kjente at hun ble irritert mens hun tenkte på det. Alt for mange ganger hadde dette skjedd, venner hun trodde var de beste venner som fantes – hadde valgt henne vekk ved å finne seg kjærester som ikke tolererte vennskap på kryss av kjønn. «Noe så dumt…hvorfor kan vi ikke alle være venner? Tror de at jeg er en mannetyv eller er de bare eiesyke?!..» hun ble vàr av at hun sa det høyt, det var ennå langt igjen til hjørnet hun skulle rundt. Hun satte opp farten, neimen om hun ville risikere at han ropte etter henne og kreve svar. Hun hadde ingen svar å gi, hun ville bare ikke sette seg selv mellom to. Hvis ikke et vennskap kunne bestå selv om han fant seg en partner så kunne ikke vennskapet være så dypt som hun hadde trodd.

Hun hadde det da tross alt bedre alene, hun kunne fint gå på pub uten bestevennen sin – hun trengte ikke han for å ha det moro her i livet, han kunne bare kose seg med venninnen sin – hun brydde seg egentlig ikke, eller?! Jo, det var dumt. Veldig dumt.

Hun stoppet opp, snudde seg å så en gjeng stå å prate og flire i gaten. Hun kunne ikke annet enn å smile når hun så den ene sette seg på huk å late som om han var en gås. «Det kunne vært oss» tenkte hun mutt, snudde seg og skulle til å runde hjørnet med hele seg da hun så han. Han sto midt i veien hennes å smilte det vennlige smilet hun hadde savnet så lenge.

«Jeg velger deg…»

…sa han å ga henne en god klem.

Om det er noen «moral» med disse tankene som ble til en tekst, så må det være at:

Ingen eier et annet menneske!

For ikke lenge siden ble verdensdagen for psykisk helse markert, å det var den dagen som endte opp i denne lille teksten her. Ga meg et tilbakeblikk til en svunnen ungdomstid, et lite minne. Jeg var ingen av karakterene i historien, jeg var en bekjent av dem begge. Refleksen som gikk på samme skole..

Uten å utbrodere noe mer, uten å mene noe – da alt, tross alt har sine grunner. Utfordrende eller ikke, så er vi alle som vi er – likevel velger jeg å legge til at tillit er verdt å jobbe med og for. For alle som måtte kjenne litt på det! Alle har vi godt av å snakke med andre mennesker enn de vi bor sammen med innimellom. Gode venner vokser ikke på trær uansett om det er han eller hun! Det går mot mørke kvelder nå, det går mot depresjonstid for mange..

Så jeg slo visst med ett sammen begge disse dagene på et vis. I morgen er det Refleksdagen, la oss være hverandres trygge refleks, ikke bare som en dinglende «dings» på yttertøyet. La oss ta vare på hverandre, og se hverandre i mørket, på flere måter…

#novelle #skriv #historie #kjæreste #samhold #venner #moral #blogg