Tenk om da gitt…

Han så på henne med det varmeste smil, tenk om… Ja sa hun stille. Tenk om det. Det hadde jammen vært noe om så skjedde snart…

De gikk stille bortetter veien, nesten side om side, med hunden i led og tet en meter foran. Snøen lå i digre dunger på hver side av veien og det knitret og knatret under skoene deres. Mesteparten av veien gikk de stille, det var en del tanker mellom dem. Som en direkte overføring visste de akkurat hva den andre tenkte. Tenk om…

Vinteren hadde vært ekstra lang denne sesongen, begge var de mildt sakt lei av snø og kuldegrader, de ønsket seg en varm vår nå, se sola ta vekk all snøen og vise frem alt det grønne. La gå at pollensesongen ville stille opp isteden, den kom nå hvert år. Hun var den mest allergiske av dem, men en tung toppetasje var han nok humoristisk vant med fra tidligere.

Som et DI-3 lok bromlet hun seg igjennom våren om nettene, de kunne heldigvis le av det begge to. Det hendte da både tidt og ofte at hun kalte gemalen sin for «Dovregubben» og det var ikke helt uten grunn det heller.

Mens Ludvik været etter både rådyr og elg sto de begge stille og betraktet det hele med et smil om munnene. De var nære nå, begge arter hadde de sett mange av denne vinteren, majestetiske og flotte, sporene var tydelige. Han har nok nese for slikt sa gemalen stille. Ja står vinden rett kan de sanse et langt stykke.

Ludvik ville ikke gå lengre den retningen, så de snudde og gikk en annen vei. Tenk om, tenk om vi kunne snudd ryggen til vinteren på samme måte da gitt, si at nok er nok – «ser deg» om noen måneder. Det går jo så fort, så med et knips er den her igjen. Vinteren.

Vi gidder ikke tenke på den enda sa gemalen, tydelig bestemt i målet, han ledet Ludvik inn på neste vei og de trasket videre. Nesten side ved side, med Ludvik en meter i tet og led foran seg.

Jo, i hodene sine var de helt enige. De behøvde ikke si noe mer der de gikk vekk fra vinteren, mot hjemmet så lunt og godt, hun med luen sin godt ned over ørene, som en kald dverg på veien mot skiftetomta for å legge seg.

Mens de trasket hjemover lengtet de bare mer etter våren og vårtegnene, men de var godt skjult under to meter høye brøytekanter….

Det blir nok vår i år også. Som et godstog i det fjerne kommer den. Nærmere og nærmere. «Tuuut tuuuut, tuut»

Jernbanefrua..

– som liker å skrive 😉