En søndag i brøtte..

(Frua kåserer selv 😉)

Det nærmet seg sakte men sikkert kvelden, gemalen holdt ennå på med sine prosjekter over garasjen, modelljernbane, fjell, trær. Han hadde kommet ned for en pause nå og da – for å fortelle frua hvordan det og det prosjektet sakte men sikkert tok form, hvordan noe annet utviklet seg mens det første tørket. Det var mange prosjekter der oppe, og det ble så fint og bra alt sammen. Hun var ikke den som stoppet gemalen sin.

Hun selv hadde sittet ute på terrassen hele dagen, kost seg med kaffe, sukkererter og en god roman. En bok hun gledet seg til å fortelle andre om, en lærerik bok om hun fikk si det selv. En bok med en dyp handling – om å leve. Bestemme over eget liv, leve med sine hindringer, hvordan takle andre sine hindringer mens en prøver å holde tritt med seg og sitt. Alt sammen flettet sammen i en historie langs slitne veier i USA. En bok til ettertanke.

Hun leste og la den fra seg, leste mer – ny pause. Måtte fordøye, flire, tenke. Mens hun leste videre i denne sterke boken kunne hun ikke unngå å tenke «håper jeg slipper å oppleve dette enda nærmere» de hadde vært vitner til noe liknende begge to. Både hun og gemalen hadde vært igjennom veldig mye av det, fra utsiden. Nuvel, omtalen av boken skulle hun skrive senere. Alt til sin tid.

Mens kvelden sakte listet seg innpå, og kastet skygger over deler av terrassen kom gemalen litt etter litt nærmere målene for prosjektene, og hun leste seg stadig videre mot den andre permen. Mens hun satt der i kveldingen var hun glad for å ennå høre snøen smelte over hodet hennes. «Drypp drypp drypp. Skvalaralarala.. Stopp. Drypp drypp.»

I skogen rett ved hørte hun skogdua, og over den var solen sakte på vei ned.

Dagen hadde vært god og fin, selv om de hadde vært adskilt store deler av den så hadde de begge hatt en strålende dag. Gemalen kunne med god samvittighet kose seg med sin store hobby mens hun koste seg med en av sine.

De var ikke et par som til stadighet måtte sitte sammen hele tiden. Å være på samme tomt var godt nok i blandt. Frua fikk ikke lest en eneste side i boken sin hvis de satt sammen, og gemalen hadde jo da heller ikke fått jobbet med sitt. Til middag hadde de stekt seg noen karbonader og egg på brødblingser, ingen av dem ville ta opp tid ved å lage en stor søndagsmiddag akkurat denne søndagen i gemalens langfri fra jobb. De hadde som vanlig sett en episode fra en av deres favoritt sit-kom mens de spiste. Så hadde de samtaler lett over en kaffekopp før han igjen fant sine prosjekter, og hun fant boken.

Når kvelden kom for alvor – og det var på tide å trekke inn ville samtalene flyte lett. Det visste de like godt begge to.

Da ville de begge fortelle lystig og ivrig om sin dag, selv om det bare hadde vært noen meter og en vegg mellom dem.

Gemalen ville fortelle med en iver godt ivaretatt siden barndommen. Han ville vise bilder tatt med mobiltelefonen, og gestikulere med armer og ben. Frua ville smile, lytte, se og svare. Kose seg med entusiasmen, gleden i tonefallet, og ikke minst rose hvor flink han var. Han lagde det aller aller meste av scenene selv, fra bunnen av. Noe hun i sitt stille sinn visste utmerket godt at hun ikke hadde hatt tålmodighet til.

Etter en passe lang stund ville det bli hennes tid for å prate, litt om boken hun leste, hvor mange puser hun og Ludvik hadde sett – hvem de hadde hilst på. Da var det gemalen som villig ville høre, komme med en kommentar eller to.

Så ville de smile til hverandre slik de alltid gjorde. Det var slik de var, slik de fungerte. Hver for seg, og sammen ❤

Med ett var solen gått ned, dagen var blitt til kveld. Gemalen kom ned fra rommet over garasjen, og han begynte å fortelle nesten før han rundet hjørnet på terrassen der jeg satt. Armer og bein gikk over alt som trommestikker. Han var såre fornøyd med alt han hadde fått ut av dagen, så var det hennes tur – fortsatt med nesen i boka. Fortsatt ikke helt klar for å legge den fra seg. Men det begynte å bli kjølig – de måtte trekke inn. Og der fortsatte praten – til de smilte blidt til hverandre. Det var slik de var, sammen ❤

Forutsigbart var det kanskje, såpass at frua begynte å skrive lenge før det faktisk skjedde. En trygghet i å vite hvordan tingene er, og hvordan kvelden ville bli.

Snart ville det være tid for å gå en passe lang tur med Ludvik, før kvelden stille gikk over i natt. En god natt ville det nok bli, etter en fin dag.

De ville klemme og susse hverandre en riktig god natt, denne som alle andre. Gikk aldri til ro i uenighet, aldri ro uten gode ord. Aldri sovne uten de tre kjærligste ord som fantes 💕

#skrive #kåseri

8 kommentarer om “En søndag i brøtte..

  1. Ja det å være sammen, uten å alltid være oppe på hverandre…det er godt det…Kjærlighet! Nydelige bilder av en herlig himmel…og høres ut som en perfekt dag! Ha en god kveld og natt!

    Liker

  2. For en dag. Du skriver så utrolig godt og levende, du har aldri vurdert å skrive en bok selv da, eller en serie?! Jeg ville definitivt lest den, om det skjer en dag. En god natt ønskes deg. Eva.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s