Opp og hopp, i en fei..

Jeg er ikke spesielt fan av å møte fastende hos legen. Det er både noe med friheten til å nyte sine rolige morgenrutiner, kaffekoppen min og frokosten. Med det er jeg da en av dem som må ha dårlig tid når jeg skal møte fastende. Da liker jeg overhodet ikke ha så god tid at jeg rekker å glemme meg vekk, men prøv å fortell det til kroppen min da. All ære til deg som får inn noe fornuft der.

Klokka ringer da ikke før jeg bare har tiden og veien, men det er akkurat den dagen kroppen bare streiker helt. Den vil ikke være med på noe hardkjør, isteden reklamerer den høylydt for generalstreik hvor nesten alle er tatt ut samtidig. Kjære veeeene.

Ikke vil den opp av senga, og hvert fall ikke få klær på seg. Jeg sukker og freser så stille jeg kan. Bryter stokk stive bein opp i hvert sitt buksebein. Sokkene kommer etterhvert på, sammen med noen fraser som ikke passer seg her. Jeg høres ut som ei illsint katte når jeg krangler beina opp til knea for å få på tøystykkene. Tøystykkene med strikk for pokker.

Skuldrene og nakken er helt dust som ikke ønsker at frua hverken skal snu på hue eller løfte armene. Så… fortell meg da kropp, hvordan vi sammen skal få på oss genseren, klokka går… Jeg halser genseren over hodet og prøver febrilsk å finne frem til hullene armene mine for lengst, burde ha vært igjennom.

Til slutt er det bare en passe tykk jakke som skal utenpå meg, og selvfølgelig er det ene ermet inni jakka, klokka går, gemalen står å humrer ved utgangsdøra – han er ferdig påkledd. Jeg får vrengt av meg jakke@&*#%et fått ermet ut av – ermet, regelrett stapper ene armen inni, kjører på til det butter og hiver jakka rundt, satser på at jeg treffer den andre inngangen til arm.

Noen minutter forsinka går jeg nesten på snørra ned trappa fordi jeg ikke rakk å knyte lissene, det gjør jeg foresten aldri. De har dobbeltknuter så jeg skal slippe det der – takker meg selv mumlende, for at jeg ikke gadd å knyte den igjen etter kveldsturen i går kveld. På stive pinner prøver jeg å ta en lett jogg mot bilen gemalen har startet opp – alt er klart for lege og videre tur til svigermor. Det er bare det at hverken kneet, hoftene (og jeg) egentlig ikke vil noe av det enda.

Jeg nærmest velter inn i bilen, får alle kroppsdeler innafor så jeg får igjen bildøra og begynner å krangle med «sælan» Jeg tror jeg sier det, men gemalen skvetter når jeg kakler «kjørrrr»

…det er ikke det en gang, det var spådd variert sol og skyer, men foreløpig har vi fått grått og trist. Men i været er gemalen og frua på vei til legekontoret. Der er vi aldri alene, der sitter det syke mennesker – dette er da ikke noe blivende sted sier jeg til gemalen som flirer i retur. Både høy og svak summing fra medsammensvorne høres, idet jeg bryter meg ned på første og beste pinnestol. Får akkurat igjen pusten før damen fra lab’en ljomer ut mitt navn. Et lite stikk seinere (?!) er det å stavre seg tilbake til pinnestolen for å vente. Vente vente.

Når det blir min tur er jeg så stiv etter den lille seansen der hjemme, at jeg på et tidspunkt vurderer å spørre – om de ikke tilfeldigvis har en sånn liten sekketralle et sted?! Føles unektelig mye enklere ut å få meg inn på kontoret via den, enn at jeg skal prøve å klore meg inn selv før det er tid for neste pasient.

Men jeg kommer meg inn, gjør jo alltid det. Og etter en liten prat – om ditt og datt er jeg på god vei ut igjen, du kan nesten tenke deg at jeg snudde i døra, så får du en helhetlig og fin historie. For så lang tid kan det nemlig ta, når jeg er i mitt ess.

Derifra er det å betale på «automata» før vi nikker morna mot det øvrige klientell, hvorpå den ene voksne pene ungdommen tror jeg er mammaen hans og roper maaaaammaaaaaa når jeg finner døra ut. Ut i frisk luft, ut til bilen. Ut til. Pokker….jeg tok ikke med kaffe. Halvannen time til minst uten kaffe?! Mat?!

«Herr gemal, vi må stoppe et sted. Frua må fylles på» vi stopper, fanger frokost, herlige nysmurte baguetter med ost og skinke 🙂 Rakk ikke ta bilde, var så sulten 😉 Og mens jeg surra rundt meg selv hjemme hadde gemalen traktet kaffe, tatt med både termos og kopper. Herlige fred – dette gjorde dagen sin.

Og nå venter svigermor på oss. «Kjørrr»

(Håper du leste det i en humoristisk tone, det var i så fall deg vel unt) 🙂 Nå mangler det bare at jeg er som en geléklump når vi kommer frem. Det hadde likna seg.

Oppdatering tirsdag ettermiddag: Nå skinner sola, geleklumpen har greid seg veldig veldig bra – med begynner nok å bli en liten smule sliten nå 😉 Bedre oppdatering kommer seinere i kveld.

#humor #ironi #skriver #kåseri