Solnedgang og skjelettselfie..

Ny uke – nye muligheter. Så lyder ordene, det er vel mye i dem også – om en kan se for seg uker som blanke ark, da er det i så fall det 22 i rekken. Hehe.

Her er dagen i gang etter nok en varm natt. Nå kjenner jeg at jeg virkelig gleder meg til å få den takvifta på plass – for i går kveld leste jeg at vi kan være så heldige å få ha dette været til langt ut i juni. Det gleder meg, ❤ -et og og kroppen min, men sjela derimot liker å slappe av og sove i kjøligere omgivelser. En kan jo liksom ikke få alt, både sol om dagen og kjølige netter – så jeg klager ikke. Denne korte våren har jo allerede vært en drømmesommer, og hver dag er litt bonus i forhold til tidligere sommere.

Himmelen viste seg fra en fin side i går kveld også, det ble en fin kveldstur med den utsikten bortover mot Dokka kanten.

Vi slentrer bortover, slik søndagsturer jo skal være. Lite futt i mutten om dagen, varmen gjør sitt på den skrotten også. Han får seg en lunken dusj hver dag nå, og det hjelper på.

Mens vi slentret bortover fikk jeg se en del gatekritt ligge i veien, noen barn øverst i veien har tegnet noe jeg ikke forsto hva skulle være. Sånt synes jeg er koselig å se. Og med ett så tenkte jeg som så, fritt etter mitt eget motto – smil til en ukjent – at jeg skulle forhåpentligvis glede den eller de en liten smule. Pirre nysgjerrigheten litt også kanskje?!

Ved siden av den eller deres tegning skrev jeg «HEI» og med et smilefjes ved siden av. Så leser mor eller far dette her, noe jeg kanskje tviler litt på – men vit at det var meg da 😉 Hehe, og at det var veldig hyggelig ment.

Vel vel. Nå er mandagen i gang som sakt, så blå som den får blitt – ja himmelen hvert fall – og i kveldingen skal jeg avgårde på kroppslig fotoshoot. Det er nok ingen outfits som skal i linsa, men skrotten innenfor. «Innvollshoot» det er muligens et mye bedre ord. Ha ha. Enda bedre – skjelettselfie! Skal ta MR av nakke og skuldre. Frua er veldig spent på hvilken «sekk» utfordringene havner i. Om det blir i den revmatiske «sekken» eller om det har tilkommet noe nytt. For min del er det ikke nytt, slitt med skuldrene siden 2001, men de har blitt vesentlig verre det siste halvannet året – og ironisk nok finnes det ikke et eneste bilde av dem. Ikke at jeg hadde skrytt og hatt det på veggen om jeg hadde hatt noen heller (så tørr humor da)

Tiden vil vise hva resultatet viser, men jeg lover at jeg skal smile pent til fotografen, tulle og fjase som jeg alltid gjør – i slike settinger også. Jeg må jo ha det gøy jeg, og kan jeg få en ukjent til å smile i samme slengen – så gjør det dagen.

Bortsett fra den lille utflukt i kveld så skal dagen nytes, får visst helt ut av det blå litt besøk snart også. Håper du har en finfin dag så langt. Hvordan alt sammen gikk skal du få lese om senere, hvis du vil da 😉