Det ble ikke sånn..

Hjemme alene er bra, jeg er mye alene hjemme siden gemalen jobber skift. Men denne gangen tenkte jeg, at når jeg skulle være alene hjemme denne gangen – så skulle jeg gjøre akkurat det jeg ville. Nå gjør jeg en del av det ellers også altså, nær sakt hele tiden – men dette døgnet skulle bli DET døgnet, døgnet verdt minst tre sider i den historiske minneboka, det var det jeg hadde bestemt meg for…

Alenetid er fint sa «dem»
egenpleie er undervurdert sa «dem»
nå undrer jeg igjen…

Hvem pokker er «dem» som sier så mye fint?! Dette døgnet kom og gikk, og jeg har ikke fått gjort en dr** (det rimer, prøv så hører du det. Hehe)

Mine planer var som følger: Jeg skulle lage meg en bedre lunsj som jeg skulle nyte ute i sola – og ikke minst skulle jeg kokkelere en bedre kyllingmiddag som jeg skulle spise i sofaen med en god film til. Så langt alt vel, etter middag skulle jeg se ferdig filmen og senere skulle jeg enten lage et kort eller noe annet kreativt helt i fred, så skulle jeg lese litt før Ludvik og jeg skulle gå våre episke kveldsturer blant trær, busker og kratt. Etter det igjen skulle frua ta seg en dusj, skrubbe leggene og smøre de inn med den fine lotionen jeg har skrevet om – så skulle jeg se nok en film som gemalen ikke synes noe om før Ludvik og jeg skulle finne senga i helt ok leggetid og være klare for en ny dag – denne dagen.

For å si det så kort det går an, det ble ikke sånn.

Da gemalen reiste oppover mot svigermor og fjellet ble jeg sittende ute å suse sammen med vinden til det blåste så gæli at Ludvik og jeg gikk inn. Etter ca to og et halvt minutt syntes jeg det var så stille rundt meg at jeg satte på tv-en for å få litt lyd i heimen – og der ble jeg sittende å glane på noe så trøtt å kjedelig at jeg ikke husker hva det var en gang. Likevel ble jeg sittende som fastlimt i sofaen til jeg et eller annet sted i en reklame våknet og innså at den herlige lunsjen hadde jeg glemt – det var middagstid og jeg var sulten. Slang i sammen en fløtesaus, slapp kyllingbitene oppi sausen og helte alt sammen over litt spaghetti som jeg glemte tiden på – mens jeg kikka på posten og tok en liten tur innom bloggen. Ute blåste det så det så ut som at skogen lå vannrett, naboens møblement var på god vei og det gikk nesten ikke an å være ute, så vi ble inne da. Riktignok spiste jeg middagen i sofaen sammen med enda mer TV, og igjen ble jeg sittende å glane til klokka hadde passert både det ene og det andre. Når et program var over, eller for kjedelig så zappet frua bare over til noe annet å glante til det hele gjentok seg på nytt. . . 

Nix skrubb og smøring av legger, nix filmer, nix noe som helst annet enn TV, koselige meldinger på telefonen, og kveldsturene jeg sjelden greier å få tatt noen bilder fra. De er heldigvis så innbakt i dagene at de går på autopilot av ren og skjær glede.

Det herlige døgnet som skulle inneholde så utrolig mye innunder kategorien egentid ble ikke helt sånn, det er ikke engang verdt overskriften i den historiske minneboka. Men det var nå et døgn likevel. He he. Likevel forstår jeg nå enda litt bedre hvorfor vi ikke ser noe særlig på TV. Den tar sin tid den ramma der, timene fløy avsted i ingenting – men når jeg ikke greier å komme på alt jeg har sett, da var det vel ikke særlig nyttig heller tenker jeg. Hehe.

Snart kommer gemalen hjem, å jeg kan ikke vente med å fortelle han –
om alt jeg ikke har gjort. He he he. Neste gang, kanskje, helt sikkert 😉