Sommerdrøm..

I går leste jeg om en veldig fin konkurranse.

En konkurranse som Nina Cecilie har startet på sin blogg. Det er ikke ofte jeg melder meg på slike konkurranser, men denne virket både spennende, utfordrende og ikke minst morsom – så jeg «hiver» meg på denne, temaet er natur, og jeg velger da å prøve meg på et lite skriveri, en liten novelle rundt bildet jeg har tatt.

Historien kommer under bildet.

Siste skoledag før sommerferien var unnagjort. I en stue satt en mor og lyttet med et smil rundt munnen, hun hørte forsiktige trinn på vei ned trappen fra andre etasjen, små små steg som i det lengste unngikk å lage knirkelyder.

Ola og Kari var ute på utflukt. Moren hadde til påske fortalt dem, mens de laget snømann på engen nedenfor huset deres – at når hun var liten var det nesten det fineste med hele sommerferien når hun, den aller første første kvelden snek seg ut og løp barbent ned mot enga. Hun fortalte at hun slapp seg lydløst ned i det duggfriske gresset og bare kikket opp mot himmelen til hun nesten sovnet inn i en sommerdrøm, med en ellevill indre glede over å endelig ha fått sommerferie, og at den nesten skulle vare evig.

Ola og Kari hadde husket hva moren hadde fortalt dem, og de hadde gledet seg i flere dager til å snike seg ut denne kvelden. De hadde i hemmelighet laget en liste som de gjemte under sengen til Ola, på den hadde de krysset ut de siste skoledagene. En etter en, til de var der. De hadde ventet lenge etter at moren hadde lest ferdig nattaeventyret, ventet så lenge at de ikke kunne vente lenger, hadde de det ville de ha sovnet og med det gått glipp av denne muligheten. De hadde listet seg så forsiktig nedover trappene, selv om Kari såvidt hadde snublet litt i nattkjolen sin greide de å unngå at moren oppdaget dem. Lite visste de to små, at i et lite rom rett ved siden av satt en mor og smilte for seg selv i mørket.

Ola og Kari åpnet forsiktig døren, den knirket den også så de måtte være så forsiktige de bare kunne. Litt etter litt fikk de den opp, og det var nesten umulig å lukke den igjen så travelt de hadde det. Der ute hørte de småfuglene synge og det var nesten lyst, begge to ble stående helt stille å bare lytte til alt det nye der ute, glemte nesten døren men fikk den lukket bak seg. Så la de på sprang.

Da de nådde restene etter porten snublet Kari og falt så lang hun var. «Æsj» den dumme nattkjolen, den var da så lang. Hun løftet den opp og løp etter Ola som var nesten midt nede på engen, brått stoppet han opp og lot seg falle ned i gresset. Kari kom halsende etter, hun hadde grønske på halve kjolen og to renner under nesen, hun var to år yngre enn broren på 8. Hun kunne nesten ikke finne han igjen i alt gresset, men jo – der borte så hun luggen hans. Hun løp bort til han og slapp seg ned. Side ved side ble de liggende å kikke opp mot den blå himmelen, gresset var duggvått og engen var grønn og fin. «Mamma hadde rett» sa Ola, «dette var moro» Kari svarte han ikke da hun var alt for opptatt med å kikke og samle inntrykk. De ble liggende stille lenge å kikke opp mot himmelen mens de hørte fuglene synge.

Inne sto moren i vinduet og så på dem, de fine skoleungene hennes som hadde fått så lyst til å oppleve et av hennes kjæreste minner, hun ble varm i hjertet.

Morgenen etter gikk hun ned på enga med en nistekurv med mat og drikke på armen. Ungene hadde sovnet der nede på enga, heldigvis var det ikke kaldere ute enn at moren lot det skje – så fikk de da sin sommerdrøm tenkte hun stille..

#novelle #sommer #barndom #skrive