Når hjertet møter hodet…

Har du et dyr som du er oppriktig glad i, vel så vet du at det en dag tar slutt – og at det da blir uhyggelig stille.

På torsdag ble vi, som for mange nå kjent nødt til å la Ludvik-en vår få sove, og jeg legger ikke skjul på at dette har vært noen veldig tunge og tøffe dager for oss. Først sjokket over at vi var så mye nærmere slutten enn vi kunne forestille oss, så vemodet og sorgen. Til sist kom alle de egoistiske tankene. Alt vi savnet, alt vi skulle hatt mer av, alt vi nå manglet rundt oss, fra lydene til kos. Brått borte.

Del 1

Del 2

Del 3

Del 4:

Nå begynner alle de egoistiske tankene så smått å legge seg til ro hos «mor» hodet og hjertet nærmer seg en enighet, og det er jo det som til sist må skje. Realismen dukker opp i en vennligere variant, det er av og til en ordentlig idiot av en «sjelevenn» en vil ikke alltid se realistisk på ting og det krasjer fullstendig i topplokk og hjerterot. Men når en så greier å heise det indre hvite flagget i hjertet, å svelge alle kamelene som var ute på ellevill joggetur i sydenvarmen vi har hatt – ja da begynner ting sakte men sikkert å roe seg.

Sakte dreier det seg igjen mer om han. Hva han trengte, hva han hadde godt av, best av kontra hvordan han ville hatt det videre, hans plager i møte med verdigheten i livet. Vi vet vi tok det rette valget, det visste vi godt den dagen også – men hodet og hjertet går i krøll etterpå, og man er nødt til å enes om det innvendig etterpå, om du skjønner. Når egoisme, sorg og realisme krangler så beinsplintene fyker og blodet spruter – da er det i grunn best å bare la det få jobbe i fred på en måte. Jeg vet jeg «lander» til slutt, det gjør jeg alltid.

I går reiste vi en tur over grensa og underveis skjedde det heldigvis mye mellom ørene mine og våre. Ved å komme seg ut å fokusere på andre ting mens hode og hjerte jobbet som bare det for å sette ting litt på plass, følte hjertet det noe lettere da vi nådde eget land igjen.

Vel, det varte i alle fall til vi kom hjem, på trappa hjemme var den nå velkjente svarte veggen av nix og nada. Fortsatt ingen som ventet hjemme, ingen som var ellevill av glede over at vi kom hjem, og kanskje med noe snop i en pose som iherdig måtte undersøkes?! Men hjertet la med en gang en hånd på skulderen min, alle deler av følelsesregisteret har kommet litt mer i vater igjen.

Nå er det de stillheten og savnet etter personligheten som lager riper i lakken. Den forferdelige stillheten – jeg er ikke vant med det, aldri blitt vant med det. Liker det ikke. Men jeg vet at gutten vår har det godt nå, ingen kan gjøre han noe, og han kommer hjem igjen om noen dager, freden skal atter senke seg. Livet jogger som kjent videre.

Vi fikk handlet en del i går. Mat, litt klær, magnetiske deksler til telefonene våre i bilene – digger det allerede. Vi fikk spist en bedre lunsj der borte, bare være oss to. Gå hånd i lanke og sullre rundt for oss selv. Det gjorde godt for oss begge.

Jeg velger å være så åpen om alt dette her fordi jeg føler at jeg greier å finne noen av ordene for det, hver dag mister noen en kjær. Kanskje disse ordene kanskje kan hjelpe noen en dag?!

Sorg er sorg – lik og ulikhetene er så mange uansett hvem man mister, intet tilfelle er likt, om det er menneske eller dyr man mister. Det er en sorg, og det er helt normalt at hode og hjerte krangler når sorgen slår en i bakken – det skjer de aller fleste av oss en eller annen gang i livet – men å forstå hva som skjer er ikke alltid like enkelt, derfor legger jeg til noen av følelsesbitene. Egoisme, realisme, hjerte og hode.

Hjertet føler, hodet tenker. Er de ikke på bølgelengde så blir det jo kaos. Når sorgen slår oss så er det oftest egoismen som først og kjappest får et grep. Alt «vi» vil savne, det kan lett ta overhånd når alt er over, og det kan ta en stund før ting lander og «vi» igjen kan fokusere på den som er borte. Hva som var og er best for den i alt sammen!

Jeg velger også å være så åpen om dette her fordi jeg aldri har vært det før, jeg er ikke kjent for å dele av følelsesregisteret på blogg. Det er veldig nytt for meg å dele det med andre enn den innerste sirkelen. Jeg har egentlig ikke behov for å skrive det av meg, jeg skravler og griner, men å dele av meg offentlig sitter lengre inne. Men kan noe av det hjelpe noen andre en dag, så deler jeg jo så gjerne.

Jeg er en veldig godt reflektert person, alltid vært nysgjerrig på hvordan man fungerer, takler og kommer videre. Jeg tok psykologi på skolen, og har tatt en del kurs utenom rett og slett fordi jeg ville lære om både meg og oss, hvordan vi kan reagere og hvordan vi ofte reagerer. Jeg vet veldig godt hvordan jeg fungerer, jeg har vært igjennom veldig veldig mye, mye andre heldigvis aldri får oppleve. Jeg sier heldigvis, og jeg mener det.

Når kaoset vårt innvendig er sortert, og til sist arkivert kan man igjen se klarere og bedre. Jeg blir ikke hverken redd eller usikker av å stå i min egen storm, men jeg er veldig var på meg selv. Vet jeg har mye i ryggsekken, så om en kan si det slik så følger jeg meg selv med en typ haukeblikk. Ingen er laget av stein, vi kan fort tro det når sekkene fylles, men ingen av oss vet når det av og til er nok. Når sekken er litt for full og må ryddes. Utløp er i grunn veldig viktig det.

Så for å få en helhet på bloggen, litt av alt så velger jeg også å dele alt dette, jeg er mye mer enn humor og tullball. Jeg er egentlig veldig dyp, jeg lar folk få komme rett innafor dørstokken for at de skal se at det bor mer her – men mest og best er humor.

Jeg liker og trives best med å løse ting med humor, men av og til da, så går ikke det. Men snart skal du få lese litt moro igjen, for jammen har det skjedd noe her, igjen… det var godt å flire litt nå – og jeg håper du kan le med meg når jeg har publisert neste innlegg. Men nå, nå skal vi UT å spise middag. Det er en stund siden ❤

#sorg #hund #følelser #tanker #utfordring #blogg