Vinteren kan komme..

Enten vi vil det eller ikke, liker det eller ikke – vinteren nærmer seg ubønnhørlig litt nærmere dag for dag. Et sikkert tegn på det hos oss må være når gemalen så smått rydder litt opp rundt «vedskjulet» vårt, den hjemmesnekrede hulen som hvert år blir fylt opp av herlig tørr ved. Nå er det allerede et par uker siden gemalen puslet rundt denne plassen – og i går kom veden til gårds.

3 kubikk med bjørk ble plassert mellom huset og garasjen, da var det bare å brette ned ermene å gå på.

Gemalen jobber som nevnt sisteturer denne uken, til og med i kveld, så min tanke var sent i går ettermiddag å begynne å stable det jeg greide, rolig og i eget driv. Jeg skulle prøve, basta! Det begynner å bli noen år siden jeg maktet å legge opp så mye ved i en fei. Det var en av mine oppgaver gjennom sommerhalvåret når jeg fortsatt bodde hjemme. Mutter og fatter hogde, kappet, tørket og fikk i sekker – kjørte det hjem på henger, satte fra seg å reiste etter mer. Mens de var på hytta la jeg opp veden hjemme, klart for neste lass. Fint lagarbeid for felles varme.

Uansett, kroppen er ikke like «grei» lenger, men i går tenkte jeg som sakt at jeg skulle begynne, så kunne vi nok fint samarbeide om resten slik vi pleier. Det er slettes ikke viljen det står på her i gården. Mutter kom innom en tur også, å etter litt prat så var vi brått i gang med å legge opp ved, begge to. To «halvskrale» damemennesker med utfordringer både her og der – begynne det skulle vi. Fullføre greide vi kanskje ikke, men vi skulle begynne! Hurra for pågangsmot og lyster sier jeg bare. He he.

3 slike kom hjem i går.

Vi stresset ikke, tok et vedfang, tuslet bort, stablet og tilbake etter mer. En kubikk var stablet på en halvtime, det var så herlig å se at det minket, vi tok en pause før vi fortsatte på neste.

Det gikk ikke like fort med den, det gikk saktere å saktere, men legge opp skulle vi. Med noen gode pauser og mye tullprat ble to av tre kubikk lagt pent opp. Der sa det stopp for oss i går, men vi var og er fortsatt mektig imponert over at vi greide å stable opp to. Mestringsfølelse er så gull, og i meg bor det i tillegg ganske sterkt en setning som heter «den som gir seg er en dr***».. He he.

På morgenen i dag hadde jeg en et par ærender ute, og når jeg kom hjem hadde gemalen lagt opp den siste storsekken. Han fikk lurt frem trillebåra og fikk luft i dekket på båra den luringen. Det var noe vi damene ikke begynte å mase med i går kveld, ettersom vi nok ikke hadde helt trua på at vi skulle greie å legge opp så mye sammen.

Så, noen gode timer etter ankomst var alt sammen pent lagt opp der det skal være. Mestringsfølelsen ligger som en løk rundt oss damene, og helgen kan komme. Hurra for det.

Skal nok innrømme at vi begge kjenner det på kroppene i dag. Ingen av oss er støle heldigvis, det kunne jo fort skjedd det også, er ikke hver dag vi legger opp ved – vi er begge mektig slitne og skuldra mi er «slemmere» mot meg enn ellers, men jeg smiler bredt likevel. Veldig glad for alt som ikke er vondt i dag, må ta med seg det positive som er, og det føles nå tross alt bedre å ha vondt – når samvittigheten er så god.

Nå er vi her i brøtte klare til vinteren, ikke for men til. He he. Håper det er lenge til den kommer.

Er du klar med eventuelle liknende forberedelser til vinteren?

#forberedelse #vinter #ved #varme #pågangsmot #mestring #mestringsfølelse #blogg