Forskjellsbehandling og urettferdighet innenfor serieroman sjangeren..

Den siste tiden har serieroman sjangeren fått litt gledelig vind i seilene. Et knippe forfattere har skrevet innlegg til avisen, og jeg har villig delt artiklene og til og med latt meg engasjere sjøl også, som leser av sjangeren – fordi jeg synes det er viktige poeng som nå slippes fri. Og med det tenker jeg jo at veldig mange flere lesere av sjangeren burde lese og engasjere seg rundt disse artiklene. Alle er linket i artikkelen under her..

For noen dager siden kom serieroman-forfatterinnen Anne Marie Meyer med sine velvalgte ord til samtalen, og selv om jeg visste fra tidligere at forfatterene av denne sjangeren ikke lever «fett» av dette, så trodde jeg vel ikke at jeg skulle sitte igjen med følelsen av at spriket er enormt..

 

Vi skriver historiebøker mellom
myke permer. Anne Marie Meyer.

 

Jeg er ingen forkjemper for forskjellsbehandling, så det her var ikke akkurat musikk i hverken mine ører eller øyne. Og jeg var heller ikke fullt klar over at forfattere av serieromaner ikke er velkomne i forfatterforeningen! Jeg fikk nok inntrykk av at de ikke var ønsket etter å ha lest ordene til Salmund Kyvik, og Frid Ingulstad tidligere, men med disse ordene fikk det liksom to streker under seg.

Men hva i alle dager er en slik forening verdt om den ikke kan inkludere alle som skriver som virke? Enda godt Forfatterforbundet har kommet på plass, forstår det som at den er ny – og at den tar i mot dem. Hurra for dem og det i så fall 😀

Der er musikken jeg savnet tidligere i innlegget tilbake..

 

 

Urettferdighet innen sjangeren serieromaner!

 

Når jeg over her sier at jeg ikke er en forkjemper for forskjellsbehandling så gjelder det naturligvis urettferdighet også! Jeg tenker jo at enhver forfatter som lever av det burde ha noenlunde samme type kontrakt, få rundtomkring den samme størrelsen på kakestykket som heter royaltys, samt den samme biten av bibliotekvederalget! I artikkelen til Anne Marie Meyer får jeg inntrykk av det motsatte, det likte jeg dårlig å lese!

Hva er de redde for da?! At serieroman forfattere skal jogge forbi alle andre forfattere i innbetalinger fordi de gir ut flere bøker i året? At det skal bli mer populært å skrive serieromaner? Ja, så hvis så er, hva så?! Tror de samme da at det er noe enklere å skrive en serieroman? 

Det blir naturligvis bare synsing fra mitt hode det her, men det er den typen tanker jeg får – og skulle jeg smurt dem utover en brødskive så hadde de ikke smakt godt! Sier som i en kjent reklame «samma det vel» bok er bok… Jeg tenker at å skrive en god historie tar tid uansett hvilken sjanger man skriver, og at man ikke skal undervurdere noe som helst av eller ved det!

Jeg vil ikke tenke forskjell hos noen av forfatterene våre.

Men, når denne typen informasjon kommer meg for øynene så føler jeg for å sette en ekstra stjerne på jakkeslaget til serieroman forfatterene våre.

At en, flere eller alle av dem opplever en slik forskjellsbehandling og urettferdighet – men likevel velger å bruke masse av sin dyrebare tid til å skrive alle de herlige historiene sine, det fortjener igjen heder og ære fra Jernbanefrua!

Trampeklapp for dere som på tross av alt sammen velger
å fortsette å underholde oss som digger å lese dem..

 

 

Til gledelig, og kanskje smittsom informasjon 🙂

• Salmund Kyvik er for tiden aktuell med serieromanen
  Nattlys som er ute med bok 6.
• Frid Ingulstad er aktuell med serien Sønnavind,
  hvor bok 96 kommer ut i mai.
• Anne Marie Meyer skriver for tiden serien Julie som er ute med bok 20.