Enkepalasset.

// Leseeksemplar fra Gloria Forlag.

Hvordan er det å føle seg annerledes og utenfor? Hvordan foregår en innvendig kamp om å overvinne seg selv til å nå sine drømmer? Denne debutromanen kan bidra til noe.

Enkepalasset. En roman av Anne Nyheim.

Leseren kommer rett inn i handlingen den dagen alt går på tverke for Vera. Ved en tilfeldighet finner hun veien til Enkepalasset, og i denne bygården et sted i Norge finner hun noe hun ikke har vært nødt til eller ønsket å forholde seg til på veldig lenge, samhørighet og vennskap!

Hva syns jeg om debutromanen Enkepalasset?

Jeg som leser ble dratt inn i Veras historie med en gang, det er ikke uten grunn at jeg valgte å ta med tørkepapiret på bildene av boken, dette var en til tider følelsesladet bok å lese.

Terningen glipper ut av hånden min, triller ned på gulvet og bortover mot gangen. Den unnslipper akkurat støvsugeren som feier forbi og når jeg tar den igjen ser jeg at den viser meg 5 sterke øyne.

Jernbanefrua..

Sterkt å lese om de ulike personlighetene, og ikke minst deres historier og hverdagslige utfordringer som sakte, men sikkert fletter individene sammen på den måten den gjør. Anne Nyheim skriver veldig godt. Med en varm og fin språkbruk omfavner hun tematikken, og med ærlige skildringer av individer som faktisk finnes der ute ble jeg via min iver til å finne ut hvordan det går videre med karakterene tvunget til å føle noe rundt det og dem, det hadde jeg bare godt av tenker jeg! Jeg ble på en helt annen måte minnet om at det finnes individer med helt andre utfordringer enn meg selv der ute, og hvordan deres dager kan være.

Utfordringer som å løpe rundt med en støvsuger, tilfeldigvis støvsuge en ond ånd som han er litt usikker på om liker å ta heis. Utfordringer som å være 83 år å redd for å få en kanonkule i hodet – slik at han dør for tidlig til å få et regnskap med Gud til å gå i 0.

Utfordringer vi som ikke har dem kanskje kan finne på å le av, men jeg ler ikke av, jeg ler med! Det er en balanse der, og jeg humret godt nå og da over komiske bilder jeg selv lagde meg på innsiden av øyelokkene, men jeg har også fått tårer i øynene. Akkurat så ærlig er denne boken, og Anne Nyheim fletter det hele sammen til en så fin og varm historie over noe både sårt, sårbart og fint på samme tid, på en sånn måte at jeg muligens kunne tenkt meg å besøkt Enkepalasset og tatt en kaffe med «gjengen» som holder til der. Best å la være, det er ikke sikkert jeg ville gått fra dem igjen. Så levende er individene i denne boken beskrevet.

Trampeklapp til Anne Nyheim som har skrevet en så dønn åpen og fin roman om denne tematikken og disse utfordringene. Vi som ikke har dem trenger å lese den!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s