Bokanmeldelse. Nr.27, av Karl Otto Vibran.

Reklame| Nr.27, Karl Otto Vibran. Leseeksemplar fra forfatteren.

Jeg vet ikke med deg men, jeg er veldig takknemlig for alle som får utgitt bøker med en selvbiografisk handling. De ekte historiene, de som ikke bare er ren oppdikting men et resultat av en så spesiell periode i livet at de blir skrevet om. Disse bøkene får alle en spesiell plass hos meg. Jeg omfavner disse historiene, og dette er en slik fortelling – det ble jeg ganske sikker på når jeg leste omtalen på baksiden men, helt sikker på eget førsteinntrykk kan man jo aldri være, før boken er lest.

Nr.27, av Karl Otto Vibran.

På vårparten tidlig på 60 tallet får «Totto» voldsomme magesmerter! De gir seg ikke slik at den 11 årige gutten etter noen tøffe tak blir innlagt på sykehuset i Haugesund. Der blir det flere tøffe tak før han blir sendt til Radiumhospitalet og videre behandling. Svulst i magen, stråling, kan ikke opereres bort! Betennelse fortalte de han for ikke å skremme men, han skjønte bedre ut i fra det som ble fortalt over sitt hode. En betennelses «ert» blir kanskje ikke borte sånn helt av seg selv. . .

«Totto» ville bare hjem. Hjem for å feire 17.mai, hjem for å spille fotball med gutta. Isteden ble han innlagt som pasient nummer 27 i «dødsbunken.» Gud virker overhodet ikke hjelpsom men «Totto» kjemper.

Nr.27 er en biografisk roman basert på virkelighet. Hvordan var det å være ung og syk på den tiden? Hva kan jeg lære av denne boken og ikke minst, hvordan gikk det med «Totto» mot slutten av boken? Å lese boken er den beste fasit.

Mine tanker om Nr.27.

Førsteinntrykket av denne historien fulgte meg til siste side. Den tok grep om hjertet fra den første, og den kommer nok aldri til å slippe taket, ikke helt!

Det er så tydelig at en del av denne historien er opplevd, og det er sterkt å lese om en ung gutts kamp og håp om å en dag få komme tilbake til en hverdag slik han var vant med. Karl Otto vet hva han skriver om, det merkes veldig godt ved at han formulerer seg så ærlig men, likevel så ømt og ydmykt om det hele.

En av de sterkeste bøker du kan lese.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Nr.27 har en ordlyd nærmest som et «eventyr» for den som kan forstå det. Et fjærlett og inkluderende språk flyter over papiret. Side opp og side ned, de leses nok kjappere enn forfatteren skrev dem. Det ligger nok mange tanker mellom linjene, og jeg rakk å tenke mine mens jeg leste. Den gjenkjennbare og barnlige opplevelsen av noe så alvorlig var veldig nær – de satte seg i kroppen min, og jeg tørket tårer sammen med faren mens jeg leste de siste kapitlene.

Rolig, balansert og nærgående. Hovedsaklig fortalt gjennom «Totto» men, flere kapitler forteller også hva hans nærmeste gikk igjennom.

Det er mye man kan ta med seg fra denne boken, blant annet takknemlighet for at det i alle fall på visse områder er mer åpenhet enn før. Barn får med seg så mye mer enn mange tror, og de tenker minst like mye som voksne – slik at når en sykdom som dette rammer er man muligens og ofte mer tjent med å være åpen og ærlig sammen med barnet, enn å holde tilbake å la barnet lure.

Hvordan «Totto» opplevde alt dette, alt han tenkte og erfarte, samt hvordan det gikk må du lese boken for å kjenne på selv – og jeg anbefaler deg varmt å lese Nr.27!