Bokanmeldelse. Koronaens Ansikt, av Marianne Rystad Carlsen

Reklame| Koronaens Ansikt, Panta Forlag

Pandemien har vært «med oss» i over ett år nå. Vi er nok alle lei på hver vår måte, og savner vår vante hverdag men, mens de fleste av oss venter på bedre tider så har andre kjempet! Kjempet en kamp mot sykdommen. Marianne er bare én av mange, og jeg er glad for at jeg har kunnet lese hennes bok!

Koronaens Ansikt. Rapport fra innsiden av oksygenmasken

En del har vært heldige i sine sykdomsforløp med korona, en del har ikke vært like heldige. Marianne var en av de første her i landet som ble alvorlig syk av covid-19, og hun var innlagt i nærmere fire uker med behov for oksygen.

Marianne er journalist, og i tiden før hun ble syk arbeidet hun med koronarepotasjer i NRK. Skremt av hva hun formidlet videre tenkte hun angivelig ikke tanken på at dette kunne ramme henne, eller mannen hennes, eller døtrene mens de ventet urolig hjemme på nyheter fra sykesengene. Det rammet henne, hele familien.

Dette er hennes detaljerte, innholdsrike og utvidende historie. Hennes dagbok, og en innholdsrike rapport fra innsiden av oksygenmasken.

«Vi må ta vare på oss mens vi har oss»

Setningen over er fra Koronaens ansikt side 37. Faren til Mariannes livsmotto. Det er ikke helt uten grunn at jeg velger å ta det med, det er en sterk sannhet.

Mine tanker om Koronaens Ansikt

Et knyttneveslag som denne boken er ikke feil tenker jeg. En dag blir pandemien stående som et kapittel i historiebøkene, og da er det fint at den finnes, også til senere tider.

Redselen, ubehaget og ensomheten kommer som «kastet» på leseren med en gang! Denne boken er «ingen kjære mor» og egne tanker begynner raskt å danse rundt i topplokket mens den leses. Ikke bare rundt pandemien, men rundt alvorlig sykdomsforløp generelt.

«Jeg er omgitt av mennesker kledd i grønt, blått og gult, som gjør alt for å ta vare på meg. Igjen får jeg assosiasjoner til romdrakter og science fiction filmer som Star Wars. Som om jeg er midt i en filmproduksjon. Jeg er hovedpersonen, bosatt på en ukjent planet.»

Sitat: Marianne Rustad Carlsen. Koronaens ansikt, side 82.

Marianne skriver sin historie lunt og ydmykt med forsterkende gjentakelser på følelser. Det første kapittelet går rett på sak fra sykesengen, før man får en liten pause ved å gå fire uker tilbake i tid – til tiden hvor dette kun opplevdes som en nyhetssak fra Italia, langt unna Norges trygge grenser. Så en dag er Mariannes familie rammet og historien tilspisser seg til nær siste side.

En skildring som går rett i hjertet.

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Terningkast ⚅

Denne boken er sterk. Brutalt ærlig på detaljer fra leger, Mariannes innerste følelser, dødsangst og tanker rundt alt hennes familie sto i men, ikke bare det vonde heller. Det ligger mye kjærlighet også mellom permene. Kjærligheten til familien, nærhet til sitt yrke, og i det trangen til å formidle denne historien fordi hun så absolutt har evnen til å fortelle det akkurat som det har blitt opplevd. Kanskje kom denne boken litt for tidlig ut med tanke på at vi står i dette enda men, nei. Den som ønsker å lese den vil lese den allerede nå!

Jeg takker like ydmykt som Marianne skriver – for at denne boken finnes! For at Marianne orket, og ønsket å fortelle hvordan dette kan ramme og oppleves.

Liker du ekte og ærlige historier fra virkeligheten så finn frem et lommetørkle og denne boken. Dette er en av de sterkeste rapportene du kan lese denne våren, og en ting til: Ta vare på deg, for å ta vare på dine!