Dynnasteinen! En stein, en historie, et smykke

Reklame. Lille Gullkorn. Dynnasteinen anheng av resirkulert sølv i kjede.

Dynnasteinen er av mange godt kjent over Hadeland. Dens historie er et resultat av kjærlighet, og gir samtidig fra seg gode og varme assosiasjoner til julen. Har du hørt om Dynnasteinen – og ikke minst at den har inspirert en lokal gullsmed til å bli et smykke? Les videre.

Dynnasteinen

I ca år 1050, ble det på nordre Dynna gård på Gran skrevet historie.
I den tid, hvor de geistlige oppfordrer alle nyomvendte til å bygge bro for de avdøde – for å hjelpe sjelen lettere gjennom skjærsilden dør Gunnvors datter Astrid. Og slik kom et av Norges tidligste kristne minnesmerker på plass, det første reist av en kvinne – til ære for en kvinne.

Runeskriften på siden av steinen forteller om Gunnvor Tydriksdatter, som gjorde bro etter sin datter Astrid. Hun var den hendigste mø på Hadeland står det. Dynna ligger på østsiden av Vigga-dalføret, og rett ved ligger Bjørge hvor det sto en Kirke. En teori er at Gunnvors bro gikk over Vigga og til Kirken, noe som på sin måte var veldig verdig og fint i henhold til tidsepoken.

På steinens forside hedrer angivelig Gudrun datteren sin ytterligere med å vise frem hvor hendig datteren var, ved å bruke motivene fra et broderi Astrid selv hadde laget. Motivene på broderiet er fra juleevangeliet, og sammenhengen er tolket til å være Betlehemsstjernen, de tre vise menn, Jesusbarnet og gaveoverrekkelsen i stallen, alle utformet i ringeriksstil. Den originale minnesteinen er ca 3 meter høy, og er av ringerikssandstein. En rødbrun og grågrønn sandsteintype helt unik for Ringerike. Jeg kan bare ikke la være å tenke på hva for en jobb alt dette må ha vært…

Frem til 17/1800 tallet har det ikke vært noe å lese om steinen, men på 1700 tallet ble steinen angivelig flyttet inn på tunet en periode hvor den ble brukt som saltstein for dyrene, før den ble flyttet tilbake til sin opprinnelige plass i forkant av et maleri som ble malt på begynnelsen av 1800 tallet. Etter det veltet steinen flere ganger, og ble i 1879 kjøpt av legen Augestad som ga den til Universitetets Oldsaksamling. I dag er originalsteinen utstilt i middelaldersalen ved Historisk museum i Oslo. En kopi av steinen ble laget og plassert på Halvdanshaugen på Hadeland Folkemuseum på Tingelstad i 1915, og en solskinnsdag i oktober tok jeg turen dit for å se kopien av steinen selv, se bildene under.

Kilder til mine ord om historien, og steinen skrevet over er hentet fra Wikipedia (her) og plakaten som er satt opp ved kopien av steinen på museet. Ta gjerne en titt på nettsiden til Randsfjordmuseet også, (her) kanskje du kunne tenkt deg å ta en tur å se på Dynnasteinen og alt annet man kan få med seg der, psst – det er veldig fint der ute.

Dynnasteinen. En skatt å ære, et smykke å bære

En dag gullsmed Tone Kristiansen besøkte steinen kom tankene og ideen om at den ville blitt et pent smykke, og det har det jammen blitt også! I rundt ett år jobbet hun med formen og mønsteret. Målte opp og ned mens timene fløy, alt for at smykket skulle bli en så tro kopi av steinen som mulig. Eneste unntak er at runene på siden ble for små til å gjenskape, men forsiden og fasongen derimot er herlig detaljert!

Dette er det perfekte smykket til de som liker
historie, julen – eller kanskje begge deler.

Anhenget er Norskprodusert. Sølvanhenget blir støpt i resirkulert sølv på Årnes – før Tone får det igjen til detaljert finarbeid på verkstedet sitt. Smykket ble lansert mindt under pandemien i fjor, og i nettbutikken nå finnes smykket i fire utgaver. Anheng i gull eller sølv, armbånd eller nål.

Mange timers arbeid går med per smykke, men så er det da også den perfekte (jule)gave til både eldre og yngre, pilgrimer, eller julens hjertelige entusiaster. Mulighetene er flere, og mange har allerede sikret seg et eksemplar. Se flere bilder av smykket under.

Etter å ha lest historien, sett kopien av steinen, og skrevet dette innlegget kun uker før advent så oser det en varme av alt sammen, og jeg er ikke i tvil om at mine for-mødre skulle fått dette til jul hvis de hadde vært blant oss. Dette må jo være det ultimate smykket å både gi bort, å bære på selveste julekvelden.