Å vanne blomster om kvelden, av Valérie Perrin.

Reklame| Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Årets mest solgte roman i Italia 2020, som også ble kalt årets «lockdownroman» har høstet flere seksere. Med det på minnet så jeg frem til å få en god leseopplevelse. Fikk jeg det? Les videre…

Å vanne blomster om kvelden (roman)

Violette Toussaint fikk en dårlig start på livet. Født av ukjente foreldre, stille og så liten ved fødsel at hun ble tatt for å være dødfødt. Det var jordmoren som ga henne fornavnet Violette, muligens også etternavnet Trenet – som hun bar til hun ble gift med Phillippe og fikk etternavnet Touissant. At det betyr «De dødes dag» burde kanskje vært en advarsel?!

Violette lever alene blant gravstøtter, kollegaer, sørgende og besøkende. Hun vet hvor de fleste ligger, og i notatene sine har hun skrevet personlige setninger fra gravferder hun har deltatt ved – i tilfelle det kan være til hjelp for senere besøkende. Hun kjenner en del besøkende, og ikke minst har hun hørt mange historier som få andre kjenner til.

Men der hun har full kontroll over kirkegården og dens «beboere» så har hun kanskje mindre kjennskap til seg selv, og sine. Ektemannen Phillippe’s favorittsyssel synes å være å reise rundt alene. Turene ble oftere og lengre, til han en dag ikke kom hjem. Det er lenge siden, og Violette savner han ikke.

Likevel bærer hun på en sorg og et savn, men kanskje et besøk av en politietterforsker kan vekke noe i henne, der han kommer med sin mors urne som hun ønsket skulle settes ned i en grav hos en mann som ikke er hans far?!

«I morgen er det begravelse klokken fire. En ny innbygger på gravlunden min. En mann på femtifem år, død av for mange sigaretter. Det er det legene sier, i alle fall. De sier aldri at en mann på femtifem kan dø av for lite kjærlighet, av å ikke bli hørt, av for mange regninger, av for mange forbrukslån, av barn som blir store og drar sin vei, uten noen gang å ta farvel. Et liv fylt av bebreidelser, av sure miner. Ikke rart han likte å ta seg en liten sigarett og en dram for å døyve klumpen i magen…» Sitert fra side 30

Violette har et hjerte stort nok for alle, og mange tanker. Hun klager ikke, bebreider ingen og trives med å vanne blomster og stelle for andre, samt hennes elskede datter.

📍Å vanne blomster om kvelden (originaltittel: Changer l’eau des fleurs) er den andre romanen fra franske Valérie Perrin – til Norsk av Kristi Heggeli og utgitt av Cappelen Damm. Romanen har 463 sider og finnes til nå i formatene innbundet, som e-bok og nedlastbar lydbok. Handlingen foregår i Frankrike og boken har til nå høstet både Maison de la Presse – prisen for 2018 og Lesernes pris 2019.

Mine tanker om Å vanne blomster om kvelden

En god roman, absolutt – verdens vakreste derimot er jeg litt usikker på!

Historien griper om leseren ganske fort, i alle fall dem som interesserer seg for tematikker som begravelser, kirkegårder og litt nostalgiske minner i samme gate. De første kapitlene forteller en del om det, før den som leser sakte men sikkert får bli bedre kjent med hovedkarakteren både i fortid og bokens nåtid. Hennes egne minner og liv – som ledet til jobben som kirkegårdsvokter kommer sakte frem, i en sammensatt mystikk som slippes litt etter litt frem for leseren.

…Og akkurat idet vi fort kan tro at vi har forstått essensen i historien, så får vi lese de andres versjoner – og det er der brikkene faller på plass mens «pelsen» på armene reiser seg..

Språket er pent, lettlest, nærmest poetisk og veldig fengende. Det skal la seg godt gjøre å legge fra seg boken mellom kapitlene – som forøvrig er relativt korte, og med fine undertitler.

Karakterene er godt skildret. Et knippe mennesker av god variasjon gjør historien sprell levende, selv når de døde omtales, men med en verdighet og mystikk som hever boken mange hakk, og som bare den som leser vil kunne tolke.

Dypt rørende og mystisk sterk

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Terningkast ⚅

Helheten er så inderlig vel verdt å få med seg. Det er en veldig god historie på godt og vondt, og jeg setter pris på at den er skrevet og finnes, da den tar for seg en typ sårbarhet som kanskje ikke kommer så ofte frem. Det måtte kanskje en slik roman til for å sette ord på akkurat denne vinklingen av temaet. Veldig godt gjort og skrevet, og jeg kan absolutt forstå hvorfor akkurat denne ble tatt i mot så godt, mens vi satt hver for oss i en pandemi. Den beveger noe i leseren.

Romanen er omtalt som verdens vakreste, jeg vet ikke om jeg vil kalle den vakker – men en dyp og sterkt bevegende sidevender, som jeg så absolutt vil anbefale! God lesning 📖☕️

• Instagram