Til bloggen vettu…

Heisann 🙂

Det er vel ikke akkurat noe nytt, at vi aktive bloggere muligens er noe for oss selv. Muligens er her en form for å uttrykke at det selvfølgelig ikke gjelder alle. Men jeg tror jeg skriver for flere..

Vi har altså en hund, og den trenger noen gode turer. Selv om han også har sitt å slite med, så går vi selvfølgelig turer. Jeg har alltid vært glad i å gå, gemalen er vel på lære stadiet der enda. Det å gå en tur har liksom ingen misjon. Man går, fra huset opp – i skauen eller langsmed jordene eller – ja. Fra A til et B, en runde med et mål på måfå, og hjem igjen. Det durer ikke, det blir ikke til noe – man bare går! Ok. Men han blir med, når ikke kveldsturen kolliderer med turnus og eller hvile – så blir han med.

Når han blir med så tar han gjerne båndet til hunden, da har han noe i fingrene – så på den måten har turen en slags misjon likevel, og jeg er da den som er med. På disse turene er jeg ikke bare med, jeg har med meg kameraet. Jeg liker å fotografere, det synes kanskje ikke så godt på bloggen enda – men jeg liker altså å fotografere. Veldig mye faktisk. Litt mer enn gemalen setter pris på, og jeg flirer.

Vi kler på oss den aktuelle habitt for tur i vinterskrud, og med kameraet i lomma trasker vi avgårde på broddene våre. «Klikreklakk, klitreklakk, klitreklakk. Klakk, klakk, klakk» Stille. Stille…. Stille……….

Gemalen snur seg, og et godt stykke bak står jeg. Gjerne på hue over et eller annet. Det stønnes der fremme – og jeg gliser. Mister fokuset, fotfestet og står på kne og ler. Noe dere selvfølgelig ikke forstår uten å ha sett gemalens ansiktsuttrykk. Jeg kjenner det alt for godt. Der han står med armene hengende rett ned og båndet i ene handa, en ørliten knekk og svai i rygg og knær. En litt for stor, knallrød lue – som bare er sluppet løst ned på hodet. En stor svart boblejakke, av den typen som er lite ergonomisk vennligstilt – og med lommene fulle av knall rosa hundeposer. (Veit jo aldri..) Og høyskafta vinterstøvler…..med brodder.

Det var nå det, men ansiktsuttrykket er noe helt for seg sjøl. Det tilsier noe sånt som «kjære vene, skal vi nå stå her hele kvelden, hva er det hu holder på med, skulle vi ikke gå tur?!»

– jeg gjør meg ferdig med mitt, og småtripper etter. Like før jeg har tatt dem igjen snur han seg, og begynner så smått å gå videre. Mens jeg kommer meg opp på siden av gutta krutt gliser jeg, mens jeg ser jeg på han og sier:

«Må jo ta bilder til bloggen vettu»

En halvveis oppgitt mine kommer til syne et stykke under topplua. – Ja du måtte vel det du. . . Etterfulgt av et glis, du var nå søt der du tryna da.

Så flirer vi litt, klitreklakker videre mens vi småskravler løst og fast om småting. Helt til han ikke får svar, stopper opp, snur seg – og der, et stykke bak står jeg igjen på hue over noe jeg tror kan egne seg på minnekortet.

I kveld er det på-n igjen.. Og vet dere – jeg tror ikke jeg er den eneste 🙂 eller hva?