Møtes bare til sorg…

God kveld 🙂

Som overskriften sier, er det ikke rart?!

Jeg burde egentlig vært for ung til å skrive dette her, men dessverre ikke. De siste årene har det vært veldig mange begravelser og bisettelser. Fler og fler. Livets gang. Et eller annet sted på livets vei blir det flere begravelser enn bryllup og eller annen moro.

I dag er jeg glad for å ha møtt igjen over 30 tidligere jernbanekollegaer, og mange gode klemmer har jeg fått (mmmm)…..

Både før og etter seremoniene blir man, som hver gang man møtes på den måten stående å skravle. Før seremonien snakker man gjerne litt om «ja så er vi her igjen» og litt generelt om og rundt, minner, tanker og ja generelt. Etter seremonien derimot så snakker man om at det var en fin seremoni, litt om og rundt talen, eller talene. Prater løst og fast – før man går over på litt mer privat prat.

Praten glir sakte over i hva man gjør om dagene, hvordan det går på jobb osv – så. Det er der det til slutt kommer, at kanskje man kunne møttes under litt hyggeligere tilstelninger også?! Den ene og andre bor jo faktisk ikke så langt unna, og ja, klart en kan stikke innom på en kaffe når en er på den kanten…?! Klart det. Vi prater med entusiasme over hvor koselig det hadde vært.

Hvordan hadde det da vært, om man faktisk gjorde det en gang?! Dette går fort begge veier altså. Har ikke vært de flinkeste til å tenke over hvem som bor hvor når vi er ute og farter vi heller. Og da gjerne med en misjon som igjen tar lengre eller kortere tid enn forventa – så man fort fort finner på noe annet i tillegg. Det passer jo liksom aldri. . .

Men det festlige ved det da – og poenget. Veldig mange sier det, men de fleste, inkludert dem selv veit at det neppe blir noe av 😉 så går det en lang eller kort stund, til det på ny er en seremoni på trappene. Og man møtes igjen med et «hei, ja så er vi her igjen da» høflighetsfraser assss 😉