Bare å skrape av så blir det bart…

Jernbanefrua skriver selv…

«Kom nå kjærring så går vi ut på terrassen»

– gemalen hadde stjerner i blikket. Ute skinte sola fra en klar blå himmel. De hadde hatt en veldig fin dag. Denne fredagen hadde de fått byttet gardiner på kjøkkenet – nesten uten klønerier og ord som ikke passer. Nå var de helt ferdige med dagens gjøremål og gemalen øynet muligheten for å sette seg litt ute på terrassen med en kaffetår.

«Det er bare å skrape av litt snø nå så blir det snart bart uttpå her» han øynet virkelig håpet – om en vår i nærmere fremtid, enn hodet tidligere hadde forespeilet seg. Frua kom tuslende etter, hun hadde nok ikke like stor tro på en vår i morgentimene neste dag, men sola var hun veldig glad i.

Da hun kom ut sto Ludvik i snøfonna mens gemalen kasta snø for harde livet ut i hagen, det hadde kommet litt de to siste dagene, men de skulle da ikke ta fra dem det gode humøret. Gemalen kasta unna, og fant igjen både stolene – og bordet frua egenhendig snekret sammen, en sommerdag for snart fire år siden under en f**ball kamp gemalen ville se. «Kom nå og sett deg her, så skal jeg hente kaffe til oss» han travet innover stua i lett drive mens frua fant puter til dem begge og satte seg ned.

Han kom ut igjen med to kopper kaffe det røyk av, dette skulle vel smake. Mmmm. Kaffe, det fantes vel nesten ingenting bedre enn å sitte i solveggen, kjenne sola ta i kinna mens en nyter en kopp herlig kaffe.

Ludvik var som vanlig helt enig i det, han likte seg veldig godt ute sammen med flokken sin. Aaah, som vanlig behøvde de ikke si så mye, de var enige om at det var godt å sitte her.

Lokke øynene littegrann, lytte, føle. Høre noen drypp fra taket. Tenk at det skulle tine litt, tenk om våren allikevel kan komme oss i møte snart. Øynene til gemalen glitret som to diamanter i en alliansering. Han øynet virkelig håpet i dag. Hun ville ikke ta fra han det håpet, så hun ble sittende litt taus.

«Se der» utbrøt han, og brøt med det tausheten. «Se der da, en bar flekk» nå kommer våren. Ja, jo. Det var da det. Frua kunne jo ikke nekte for at hun så den hun også, et bart område rundt snøskuffa. Men var det nok til å tro at mirakelenes time hadde kommet?!

De satt en stund til, tullpratet som bare de kan, hun fiklet opp telefonen sin for å ta bilde av gemalen der han satt i skjønn forening, i ett med naturen. Han glitret der i solskinnet med Ludvik ved sin side.

Lite visste hun. At bildet hun faktisk skulle ta kort tid etter, ytterst kort tid etter.. Var dette…

De satt så godt litt innunder taket. Helt til en dunge snø kom og plantet seg godt rundt hele frua…

Hun lo først… Ludvik skjønte ingenting. Gemalen lo sist… Så tuslet han humrende innover i huset, og begynte på middagen…. Han snudde seg i døra å sa stille «du, det er ikke finale i mesternes mester før i kveld»….. 😉

Jernbanefrua..

som muligens har en noe utspekulert gemal 😉

Ha en fortsatt fin fredagskveld 🙂

#novelle #ironi #vinter #humor #ekteskap

12 kommentarer om “Bare å skrape av så blir det bart…

  1. hahaha…Unnskyld at jeg ler…men…herlighet….Det der var litt morsomt…hihihihih…Syns jeg ser dere..jobber og sliter…så fornøyde, og koser seg…også…så kommer takraset!! hihihi..Stakkars deg…men dere fikk da ihvertfall litt kaffe ute i sola!! Herlig skrevet! ha en god kveld!

    Liker

  2. Toini: =) Jeg lo jeg også, jeg som hadde tenkt til å skrive et lite kåseri om gardiner fikk ideen mildt sakt deisende i hodet =)) Gjorde faktisk ingenting med litt snø i kaffen heller, eller kaffe i snøen var vel kanskje det rette å si 😉 Håper din kveld er herlig også =)) ps. jeg har tørka 😉

    Liker

Kommentarer er stengt.