Vi må ut..

Nok en kveld, stillheten senket seg, nok en natt og en ny søndags morgen. Gidder ikke legge lokk på meg selv her inne om dagen, ærlighet varer jo lengst, tross alt.

Når gemalen var på beina igjen i går etter siste nattevakt for denne runden så reiste vi ut. Bare det å reise ut var sårt, tok meg i å tenke både det ene og det andre – det er så rart med det og alle rutiner som brått er borte fra oss. Nå kunne vi ta på sko, låse døra…å dra… Stikk av vemod og dårlig samvittighet, som ikke hører hjemme noe sted.

Vi reiste ut og var borte noen timer, hele tiden tenkte jeg på den som ikke ventet ute i bilen, jeg måtte jo ikke kjappe meg. Snodig.. Vi gikk kveldsturen sammen i går kveld, like viktig det som alt annet, gå rundene. Kjenne på det, gå videre – ikke la det bli hverken sårt eller snålt.

Vi skal jo fortsette å traske rundt her, først noen turer alene så med en ny pelskling når det kan komme i orden…

I dag reiser vi over grensa en tur, en formiddag dag for oss selv. Det skal nok bli bittelitt snodig det også – lenge siden jeg var med over nå, Ludvik var jo aldri med dit, så det blir nok en ok dag dette her. En må jo bare stå i det, nytter ikke hverken å grave seg ned eller kjøre på så en risikerer å begynne å «dyrke» sorgen. Ludvik er med i ❤ og det vil han for alltid være, men for oss som er igjen så går jo livet og veien videre uansett. Verden har det med å gi en lang f** i om noen sørger og har det tøft.

Et klart eksempel på det var for noen år siden, når vi fulgte min biologiske bestefar ut av kirken og mot gravstedet, aldeles rett over veien for den åpne graven – ytterst få meter unna foregikk det maskinelt arbeid. Den tok ikke pause, bittelitt tragikomisk for gravfølget kan en vel si, men verden jogger videre i sitt mas og jag. Vi må henge oss på karusellen igjen. Igjen og igjen.

Jeg velger nå å tro at jeg kanskje prøver å sette ord på det meste av sorgen, og de følelser som sniker seg frem etter å ha mistet et kjært dyr for en grunn. Ord som kanskje ikke alle skriver ned når slikt skjer – jeg har heller aldri gjort det før.

Når katten vår gikk bort nevnte jeg det ikke med et ord, men nå følte jeg at jeg måtte fortelle alle «venner» fordi Ludvik rakk å bli med en god del her inne, og fordi noen hadde nok lurt om han aldri ble nevnt her inne igjen – og hvorfor da ikke skrive resten?! Det ble for første gang helt feil å la være å fortelle. Jeg vil jo uansett tro, at disse følelser og tanker dukker opp hos de aller fleste som mister en veldig kjær pelsvenn. Og det vil skje alle en dag, kanskje mine ord kan styrke en annen, en dag. Hvem vet…

Har du gått glipp av de foregående innleggene så kan du lese om at «Mitt hjerte er i tusen biter» og at «Livet blir til mens du dør» ved å klikke på overskriftene som er linker.

Vi jogger sakte men sikkert igjennom denne dagen også, prøver å gjøre den så fin som vi kan få til ut av oss selv, og med oss selv. Dette skal bli en fin formiddag i alle fall.

#savn #hund #blogg

28 kommentarer om “Vi må ut..

  1. Om man mister dyr eller mennesker er realiteten den samme. Noe disse vakre ordene bekrefter:
    ❤ Der det er sorg, har det vært glede. ❤

    Liker

Kommentarer er stengt.