I dag har det gått en uke siden du måtte få sove,
og dette har vært en variabel uke for oss som er igjen.
«Mor» og «far» har savnet, grått, mimret og så smått begynt å få hjerter og hoder til å komme frem til både aksept og «enighet» Savnet er der, men aksepten og realismen tråkket over dørstokken her forleden, og har gjort det litt lettere å leve med faktum. Jeg forstår i grunn ikke at uka har gått så fort, men det er vel fordi det har vært tusen tanker, både rundt gutten vår og alt det andre som også skjer. Føler meg en smule sliten, sorg tapper energibegeret på en helt annen måte enn smerter og jag ellers i hverdagen. Mentalt sliten på toppen av det lager litt småkaos, og med det en favorittkopp mindre å vaske. Hehe.
Føles nesten som en uke delvis i mørket – men heldigvis vet vi jo bedre, og at sannheten er en annen. Du sover godt, vet angivelig ingenting om noe av kasuset hos oss, og det skal du fortsette med, eller – vi skal fortsette å tenke det. He he.
De verste ting denne uka har for det første vært savnet, savnet etter Ludvik. Alle lydene som «bare» var der, kosen, leken, turene – alt rundt gutten vår. Etter det kommer alle samtalene, å fortelle familie, venner og bekjente at han ikke er med oss mer, nesten like vondt det som savnet – å se de overraskende fjes, å se at det letes etter ord som aldri passer likevel – om du skjønner hvor jeg vil, for hva sier man?! Ord er ikke lette å finne, uansett om det er dyr eller folk, med det er den tredje delen av det hele at en del mennesker er flinke til å trekke seg unna når vondt skjer, viker unna samtalene. Den liker jeg i grunn veldig dårlig, greit at mennesker takler ting ulikt, men man behøver nemlig ikke si noe som helst! Det er greit å ikke si noe, men at vedkommende ER der, det er det som teller mest, ikke sant?
Igjen, sorg er jo sorg – enten det er dyr eller mennesker, så jeg legger de sammen her. Hehe.
I morgen reiser vi noen få dager til fjells, og det stikker litt når jeg tenker på alle de planlagte gåturene i fjellet ikke blir helt som vi tenkte, men vi tenker at vi da legger om noen av planene. Går andre ruter enn det vi tenkte, legger inn mer kos og moro, men en av turene i fjellet er fast «takst» hvert år, den består. Vi må jo som sakt stå i det, for vi skal videre, både for oss selv og med en ny pelskling om en stund. En som forhåpentligvis mer enn gjerne blir med på alle turene i årene fremover. Vi er en aktiv gjeng så langt vi greier. Liker å gå. Det er mindfullness på høyt plan å gå syns jeg 🙂
Tenker at vi nok skal få noen veldig fine dager sammen, på fjellet venter 4 stk på oss, så at det blir sosiale og fine stunder – det er jeg ikke i tvil om, og du skal få være «med» på en del av det. Bloggen tar aldri helt ferie hos frua 😉
#sorg #savn #hund #pelsvenn #kjærlighet #blogg
Toini: Blir nok det ja, når følelsene legger seg helt ned igjen så blir det nok greit, på vei til normale tilstander. Men savnet er der 🙂 Håper du har en finfin kveld 🙂
LikerLiker
stavangerinmyheart: Ja det er akkurat det, det er så tydelig at det mangler noen ❤ Du sa det :-)) Klem klem.
LikerLiker
En tur på fjellet er godt for sjela:-)
LikerLiker
Skogens Sønn: Å ja, fjellet eller skogen. Jeg er stor fan av begge deler – mindfullness på skyhøye plan :-))
LikerLiker
En uke allerede? :O Så forferdelig fort tiden går… 😦 Savnet kommer nok til å henge i i lang tid fremover 😦 ❤ Men husk at minnene alltid vil leve ❤ Hvorfor trekker folk seg unna egentlig? :O Om de ikke har noe å si så kan de jo gi en klem eller skrive et hjerte liksom… vise at dem bryr seg ❤ Jeg skulle mer enn gjerne gitt deg både en og to gode klemmer, men siden jeg bor så langt unna så blir det flere hjerter til deg ❤ ❤ Klem
LikerLiker