Dagen med stor D..

Søndagen i brøtte ble ikke helt som tenkt, nå hadde vi vel heller ikke tenkt så veldig over den – men vi planla hvert fall ikke det som skjedde.

Søndag morgen var mutter bittelitt uheldig – uheldig som i at hun fant det best å «kose» litt med verktøykassa da hun mistet balansen på vaskerommet. Hun tenkte vel ikke noe videre over kasus før noen timer senere hvor hun ringte meg. Kjekt som bare det spør hun om ikke jeg kunne komme opp en tur å se litt på hodet hennes?! Trodde kanskje det hadde skjedd noe der da siden en del greier hadde skiftet farge siden den «kosen» fikk med meg gemalen opp da, for hvis det var et sår av betydning eller noe sånt baki knollen så er det alltids fint å ha noen fingre til å «grafse i hårsåta» med.

Når vi fikk brettet unna en god del hår var det et rødt og hvitt glis som smilte til oss som en munn uten gebiss… «å nei sann, detta greier ikke jeg å gjøre noe med» sa jeg – tusla ut å ringte legevakten for å høre om vi kunne få komme inn. Men jeg fikk ikke lov til å putte mamma?n min inn i noen som helst bil å komme jeg – de sendte ut ambulanse. For så vidt takknemlig for det ettersom det var bakhodet det smilte fra.

Mutter inn, lappet sammen med 5 sting i løpet av grei tid, frua ble oppringt og ut for å hente.

Fikk beskjed om at hun skulle sitte der å der, men når jeg kom på sykehuset så kikket dit hvor hun skulle sitte så kjente jeg ikke igjen noe mamma. Det satt jo noen der, men tvilte på at den der var mitt opphav – så jeg svingte inn på parkeringa.

Men den personen reiste seg opp å kom da vitterligen lett joggende mot meg – å det var ca da jeg knakk. Så ufin har jeg vel aldri før vært mot egen mor, men jeg trodde nesten jeg skulle tisse på meg sånn lo jeg. De gjør en god jobb på sykehuset, det skal de jammen ha – men det eneste som manglet var i grunn at hodet var i fatle. Noe så bandasjert da gitt. Heldigvis lo hun selv også – vi har det med det.

Vel hjemme igjen skulle jeg da ordne litt mat, litt satt ut av morgentimene kanskje – for men med ett var tommeltotten min omgjort til kinakål! Eller, jeg å kniven trodde i alle fall det…..

Sånt er jo ikke vondt akkurat sånn med en gang, men hadde jeg ikke reagert når jeg gjorde så hadde jammen hele tuppen på totten gått. Å jøje meg så vondt det ble etter en stund, skar såpass at jeg kom borti fingerhjertet, å det blødde å blødde å blødde.

Mutter satt ute med hue lent oppetter vinduet, gemalen holdt på oppe med kompressor og p10 country. Frua vræla, ingen hørte, frua vræla høyere, kompressoren tok over. Sto der med totten under kaldt vann å småtrippet. Suppa til mutter var på kok, å jeg var halvannen meter unna med alt blodet mitt.

Halvannet øyeblikk med småkaotiske scenarioer senere var totten lappet sammen, og middagen servert. Det ordnet seg jo, det gjør jo alltid det. Enten går det bra – eller så går det over. He he.

Men plutselig var det synd på 2 av oss. (ok, en og en halv av oss) He he.

For sikkerhets skyld ba jeg gemalen sitte helt stille den kvelden, alle gode ting er 3 heter det jo – kunne kanskje gå motsatt også?!

Ment på spøk naturligvis, gemalen tok tross alt totten sin for halvannen uke siden, med spikerpistolen – så det var vel i grunn han som startet denne runden. Hehe.

#uhell #uheldig #ironi #blogg