Blogging mot mobbing!

Dette er en utfordring på blogg denne måneden. Jeg deler mine ord ut i fra dette innlegget….


 


Dette syns jeg har blitt et vanskelig tema fra tiden jeg sjøl var ung. Jeg er sjøl et mobbe «offer» fra barne og tidlig ungdomstid. Velger å sette et » rundt offer, da jeg ikke ser på meg sjøl som noe offer ettersom årene har gått.. Men jeg kunne nok lagt ut mange historier fra meg sjøl på dette området, som kunne fortalt mye, men velger å ikke gjøre det. Dette skal ikke handle om meg – jeg har funnet fred med alt som skjedde, og tenkt meg ut noen tanker om hvorfor, som jeg kommer tilbake til lenger ned. Jeg har bare min egen bakgrunn å sammenlikne med og reflektere over, men jeg gjør et forsøk siden det alltid er en viktig tematikk.

Jeg har med de seinere årene fått erfare at en del mobbere sjøl ikke veit hva dem driver med. Når jeg, litt seinere enn «alle» andre logga meg inn på Facebook haglet det inn med venneforespørsler fra barneskolen, en del av de mobbet meg. Jeg slapp dem inn, storhjertet som jeg er så lot jeg dem bli vennene mine – de ble av den typen venner som «bare» er venner, ingen kontakt utenom at en står på lista liksom.

Men med årene har jeg jo sett at det er akkurat disse som har frontet motstand mot mobbing mest! Er det ikke pussig?

At de som mobba verst plutselig er så i mot det at det halve egentlig kunne vært nok. Visste dem ikke at det var mobbing de holdt på med? Eller er det akkurat det dem nå veit, så det er måten å håndtere seg og sine handlinger på? Jeg spurte en…. Og jeg skjønte at vedkommende angivelig lata som at den ikke hadde den fjerneste peiling på hva jeg snakket om. Igjen en refleksjon over spørsmålet over. Jeg kan liksom ikke tro på at vedkommende ikke husker noe,  7 år glemmes neppe fullstendig av en mobber heller. men men. Dem om det =)

Å sammenlikne mobbing den gangen og nå lar seg liksom ikke helt gjøre. Og lista for hva som er mobbing har blitt flytta på like mange ganger som planene av Ringeriksbanen…

Det er et vanskelig spørsmål, for hva som oppleves som mobbing er ulikt fra person til person – og skal en ta hensyn til hva andre måtte tenke om alt en vil si – så kan en snart ikke si noe som helst. Misforstå meg rett, men jeg føler jo litt på at enkelte trekker opp mobbing og trakasserings «kortet» veldig fort, uten å åpne for diskusjon først. Føles som at vi har blitt litt mindre tolerante på ett og annet? Igjen blir det litt synsing fra min side, men noe av dette har jeg en følelse av at har blitt en el av en typ mote som popper opp fra tid til annen. Skygger litt over for den virkelige mobbingen som skjer der ute.

Det er klare tanker om hva som er mobbing, hva som er trakassering – men opplevelsen av det mot en sjøl er individuelt. Noen skriker høyt, andre tier….

Jeg tidde, en gang husker jeg at en støttelærer kom bort til meg midt i timen hvor det var helt helt stille i klasserommet under en oppgave. Han satte seg ned på huk foran pulten min og spurte «går det bra med deg?» det var et passe flaut øyeblikk der og da, men seinere – nå, så skatter jeg det minnet, og tiden som fulgte i hjertet. Av alle lærere og elever som svinser rundt en i løpet av en skoleuke, så var det i alle fall én som så meg! Jeg svarte som vanlig at det gikk bra, men jeg så at denne trudde meg ikke et sekund. Og etter den seansen så jeg denne støttelæreren oftere. I friminuttene ute sto han plutselig over alt. Han hadde sett, forstått og tatt grep!

Dit vil jeg egentlig med mine tanker om det her. I dag er det mye verre enn det var den gangen, og at det må gripes an på flere måter. Vi hadde ikke mobiltelefoner, vi hadde ikke Internett. Å begrense mobbing den gangen var rett å slett å være synlig, være rundt elevene. Nå er det om mulig enda vanskeligere å begrense mobbing, for det er så utrolig mange flere måter å mobbe på!

Etter skolen den gangen hendte det at vi var med venner hjem, eller delte oss hvert til vårt og gikk hjem til våre frisoner. Nå funker ikke det, telefonene er også med hjem.

Alle barn «kjeiker» småerter og tuller med hverandre, i en haug med barn så skal man jo helst ikke være ulike. Man skal være så like som (ball) genseren man har på seg. Sånn var det da også.

Jeg likte countrymusikk, gikk i skjorte og jeans – og fikk boots til jul. Jeg fikk klippet håret slik jeg ville, og gikk etter hvert i en sliten OL genser om vinteren, fra 94 helt til…. Hm, jeg bruker den enda! Jeg var en outsider som ikke passet helt inn, og jeg gjorde ikke et eneste forsøk heller. Jeg hørte ikke på listepop og hadde ikke peiling på hva de andre snakket om av låter og grupper. Ikke brydde jeg meg om å bli med på strømmen storsenter å kikke på nye singler på Hysj hysj, leppepomader fra «rett» merke, og spise på burger king før en rusla hjem. Jeg dro på biblioteket å hentet med meg lydbøker, av og til etterfulgt av en tur på Rimi etter en pose hveteboller før jeg gikk hjem å hørte på bøker på kassettspilleren min, som jeg sparte penger til å kjøpe sjøl.

Jeg har aldri snudd ryggen til den jeg var og er,
og det kommer aldri til å skje heller… Jeg er meg!

Jeg har kommet frem til, og funnet fred med at det var forskjellene jeg blei mobba for, om det var fordi de sjøl ikke turte å gå sin egen vei eller om de faktisk anerkjente meg for at jeg turte veit jeg ikke. Men jeg har følt litt på at jeg blei mobba fordi det var en refleksjon fra dem over at jeg var annerledes. De ga meg jo faktisk oppmerksomhet, om det var på en dum måte får så være – men jeg tenker at kanskje de rett å slett ikke visste hvordan de skulle håndtere en samtale med meg? Vi kunne ikke snakke om de samme tingene, og da blei det bare dumt?

Jeg aner som sakt egentlig ikke, men har funnet fred med at deres oppmerksomhet mot meg var av uvitenhet og barnlig kreativitet for å faktisk forsøke å ha en type kontakt. At det merket meg var og er ikke noe de har greid å forstå, sjøl etter så mange år!

Jeg tenker ikke så mye over dette her lenger, mobbingen av meg opphørte fra dag 1 på videregående. Det sto på som verst akkurat i de årene man prøver å finne ut hvem man er. Innledningen til puberteten og starten av den. Men selv om jeg forstår hva som skjedde, så merker jeg jo likevel enda, i ytterst sjeldne sammenhenger og sosiale lag at jeg får en liten «støkk» nå og da. For jeg er jo fortsatt en typ outsider når jeg møter en gruppe med flest ulikheter av meg sjøl i den store verden. Jeg er meg som du er deg!

Jeg er en del av en gjeng mennesker som går i boots nær hele året. Jeg hører fortsatt aller mest på countrymusikk og lydbøker. Men med Internett og sosiale media så veit jeg nå det jeg ikke kunne vite som lita – at det er veldig mange av oss også ❤

Jeg er i mot mobbing, jeg er for anerkjennelse av hvem man er, og respekt for enkeltindivider. Så for å kunne bekjempe mobbing på høyere plan tror jeg først og fremst at en må forstå hvem og hvorfor.

Jeg er en nysgjerrig person, jeg liker å gruble og tenke på og rundt slike tanker. Av den grunn tok jeg også psykologi på skolen for å lære mer om oss og hvordan vi fungerer. Så, hvem tenker jeg er mobberne? De er hvermannsen. Det er fra sjalusi, misunnelse og stahet til den som har alt og kjeder seg, samt himla mye i mellom.

Nå har jeg skrevet en del om yngre mobbere – men en må for all del ikke glemme de voksne heller. Jeg har på følelsen av at det snart er fler av dem?! Veldig mye av fokuset mot mobbing ligger i skolene, men det mobbes på arbeidsplasser også, samt dem som liker å være nettroll for eksempel?!

Kverrulerende voksne som slenger ut av seg det ene og det andre. At dere ikke gremmes! Ikke bare er det helt på trynet, men det smitter barna deres. Dere forteller dem at det er greit å slenge dritt rundt seg – igjen ofte grunnet forskjeller og ulike synspunkt på ting.

Avslutningsvis vil jeg prøve å si noe til de ulike gruppene.

Til yngre mobbere vil jeg si – våg å gå ut av flokken å finn deg sjøl. Bruk tida di på å finne ut hvem du er og dine interesser istedenfor å jage etter andre. Kanskje du faktisk til syvende og sist har mye til felles med den du mobber, fordi den tør å være seg sjøl? Tenk over hva du sier og legg frem dine ord på en mottakelig fin måte. Skap samtale istedenfor krangel.

Til den yngre som blir mobba – si i fra at det ikke er greit. Du er ingen sladrer fordi du sier i fra at noen tråkker på ditt «jeg» fortsett å være din fine og gode versjon av deg. Du er ekte.

Til de voksne troll der ute – finn deg en annen hobby og vær det forbildet du nok sikkert egentlig vil være – for dine barn, barn i familien, eller andres barn! Det er ikke kult å være en drittsekk eller?! Tro ikke at folk flest ser stort på deg.

Dette var kanskje ikke det beste innlegget i denne tråden, for igjen så har verden forandret seg en del siden jeg var barn. Men mobbing går fortsatt en del ut på det samme, samt at det har utviklet seg veldig – og jeg er lei meg for at det skjer. Det er vondt. Men jeg tenker også at den som mobber ikke kan ha det så greit, så å finne ut hvorfor og lære seg å respektere forskjeller tenker jeg kan være en fin start for bekjempelse. Man må ikke personlig like alt, men å respektere hverandre likevel, det bør vi kunne være store nok mennesker i hjertet til å gjøre. Og der, der har en del voksne en real jobb foran seg.

For hvordan kan deres omkrets av barn lære seg dette –
når ikke de voksne får det til? Start i dag – bli et forbilde ❤

Da jeg var lita sa ofte bæssfar min tel meg, at «dom som sier at andre er domme – dom er domme dom…» den kan du få tenke litt på, om den traff deg…

 

jernbanefrua.com

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #kvitteringslistemotmobbing #blogg             

18 kommentarer om “Blogging mot mobbing!

  1. Dette var et flott innlegg om /mot mobbing..Selv ble jeg erta en del i barndommen særlig for at jeg var tynn og hadde lange ben, men ikke slik at jeg tenker på det som mobbing. Mobbing er noe MER..som du også nevner.. Så flott med den læreren som SÅ deg..nok av voksne som later som di ikke ser og derfor ikke er et godt forbilde… Barn som mobber trenger også støtte, voksne som mobber har jeg ingen sympati med .. Klem til deg, og det å ha sin «egen stil» er jo det som er såååå kult ❤

    Liker

  2. Et flott innlegg! og joda…det er nok flere måter å mobbe på…men uansett før eller nå….Det er like ille for den som blir mobbet! Jeg tror mobbere egentlig er veldig usikre på seg selv…og har problemer….De må hevde seg og prøve å trykke andre ned….Jeg er så glad jeg aldri ble mobbet, og jeg var ingen mobber….jeg tok meg av alle de som var litt utenfor, og annerledes…likte ikke å se andre stå alene, eller bli mobbet….Jeg er glad jeg ikke skal gjennom oppveksten engang til…hihih…

    Liker

  3. Toini: Tusen takk for det ❤ Veldig enig med deg der, og jeg også hang sammen med de som sto utenfor, en av dem ble mer mobbet enn meg. Da blei jeg mobba for det også, men nå er det faktisk gode tanker. For jeg tenker som deg, at mobbere er ofte de som er usikre og sliter med å finne sitt «jeg» der hadde jeg enorm støtte hjemmefra.

    Liker

  4. Fotokjerring: Tusen takk for det snille ❤ Jeg fikk en enorm støtte hjemmefra på det området. Jeg har bestandig vært lik fatter, og som deg hatt mye amerikansk i røttene. Uten støtten hjemmefra er jeg neimen ikke sikker på hvor sterk jeg heller hadde vært og er ❤ For evig takknemlig for familien ❤

    Liker

  5. Mange gode og kloke tanker og mye refleksjon her! ❤ Jeg kjenner meg igjen i mye. Da jeg begynte på videregående, var det som å komme til paradiset. Jeg ser min egen rolle i det hele. De sære, veslevoksne som hadde dårlig utviklede sosiale ferdigheter ift jevnaldrende. Slem og utspekulert/ ondsinnet var jeg sjelden/aldri. Jeg kan imidlertid forstå at jeg kunne virke irriterende, og at min adferd kunne fremprovosere lyst til å være "slem" hos andre. Jeg oppfatter meg ikke som et "Mobbeoffer", og tenker litt som deg : At jeg kanskje virket sjølstendig, tøff og litt utilnærmelig midt oppe i alt. Vakkert med den læreren som så deg , fulgte med og brydde seg. Slikt er så viktig! ❤

    Liker

  6. karidansen: Retta meg sjøl litt i starten av innlegget. Ser ikke på meg som noe offer jeg heller, men enkelte historier ville nok likevel fortalt noe annet – jeg velger å ikke se det sånn ❤ Videregående var paradis ja, det var derifra blomstringa begynte. He he, men likevel tenker jeg at alt som har skjedd jo har vøri med på å forme oss som vi er, så jeg tenker ikke utelukkende negativt rundt det heller. Lærere er viktige, men jeg tenker at den oppgaven er vesentlig mye verre i dag enn den gangen ❤ Nå er det mye lettere å skjule sånt =( Huff. Håper du har en fin dag =)

    Liker

  7. Orkidedatter: Går nok så bra som det kan få gått dette her ❤ Ingenting jeg tenker over i det store og det hele lenger, men siden det pågår en kampanje så drar jeg frem igjen noen småfnugg ❤ Viktig tema som jeg ikke kunne la rase fra meg =)) Håper du og dine har en veldig fin kveld så langt =) Klem klem =)

    Liker

  8. Så fint skrevt, vakre! Og helt innenfor temaet! Reflektert og bra.
    Vi var nok litt like der også. Jeg pleide å si at om folk ikke ville godta meg for den jeg er vil de jo uansett aldri like MEG, bare den de forlanger jeg skal være. Men jeg ble ikke mobbet. Bare ertet sånn som vi alle ertet hverandre. I voksen alder derimot…
    Nyt kvelden! Klemmmmm

    Liker

  9. Ei_heks: Takk for det snille deg ❤ Pleier ikke skrive om det her, ikke snakke om det heller – for hos meg i hjertet er det på en måte et ikke tema som jeg er ferdig drodlet over, men at det er en reell utfordring rundt dette finnes det ingen tvil om. Skolevegring i barneskole alder blir mer og mer utbredt, hvorfor skjer det?! Mange løse tråder, viktige ting. Så jeg tok utfordringen din på forhåpentligvis strak arm ❤ Håper du har hatt en veldig fin dag :-))

    Liker

  10. Trist å høre at du ble mobbet. Jeg ble nok bare ertet litt. Og en gutt prøvde seg på noe mer, men han var EN, og ikke spesielt godt likt selv, jeg skjønte HAN slet, så brydde meg ikke så mye om det. Hadde folk rundt meg som støttet, så det ble liksom ikke noe.. Rart at ikke folk i voksen alder en gang skjønner hva de har gjort..

    Liker

  11. Kjempebra skrevet blogginnlegg ❤ ❤ ❤
    Jeg avskyr mobbing, og har lyst til å rope høyt at folk må slutte med å mobbe 😦 Er den personen som sier klar fra når jeg ser at det foregår mobbing, og jeg er ikke redd for å si fra, selv om jeg har blitt upopulær fra mobberne for å ha sagt i fra. Det bryr jeg meg ikke om.
    Mobbing skal aldri godtas, og vi må få slutt på det. Dessverre så skjer det mobbing i alle situasjoner 😦
    Ønsker deg en kjempefin og god natt ❤ 🙂
    Purr, purr, fra Toril og kattene

    Liker

  12. frodith: Jeg føler vel egentlig mest sjøl at det har styrka meg, for ut av alt det her så skjønner jeg liksom hva som foregikk. Ikke at det unnskylder, men med veldig god støtte hjemmenifra så taklet jeg det på en fin måte syns jeg. Men ja, lurer jo litt på det jeg skrev om enkelte av dem i dag. Hadde jeg mobbet noen så hadde jeg ikke kunnet vente med å unnskylde meg når jeg blei gammel nok til å forstå. Men det er meg ❤ he he.

    Liker

  13. Toril sin hverdag med musikken og kattene: Tusen takk for det snille deg ❤ Mobbing i sin helhet tror jeg det er vanskelig å bli kvitt, håper jo ikke det – men det virker som en evig runddans som først og fremst vi voksne må være konsekvente på ❤ Det er veldig mye fokus på dette på skoler osv, og det er veldig bra. Men barn snapper opp fra voksne ❤ Håper du har hatt en veldig fin dags ferd mot kveld og at uken som kommer blir god :-))

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s