Blogging mot mobbing!

Dette er en utfordring på blogg denne måneden. Jeg deler mine ord ut i fra dette innlegget….

---

 

---

Dette syns jeg har blitt et vanskelig tema fra tiden jeg sjøl var ung. Jeg er sjøl et mobbe «offer» fra barne og tidlig ungdomstid. Velger å sette et » rundt offer, da jeg ikke ser på meg sjøl som noe offer ettersom årene har gått.. Men jeg kunne nok lagt ut mange historier fra meg sjøl på dette området, som kunne fortalt mye, men velger å ikke gjøre det. Dette skal ikke handle om meg – jeg har funnet fred med alt som skjedde, og tenkt meg ut noen tanker om hvorfor, som jeg kommer tilbake til lenger ned. Jeg har bare min egen bakgrunn å sammenlikne med og reflektere over, men jeg gjør et forsøk siden det alltid er en viktig tematikk.

Jeg har med de seinere årene fått erfare at en del mobbere sjøl ikke veit hva dem driver med. Når jeg, litt seinere enn «alle» andre logga meg inn på Facebook haglet det inn med venneforespørsler fra barneskolen, en del av de mobbet meg. Jeg slapp dem inn, storhjertet som jeg er så lot jeg dem bli vennene mine – de ble av den typen venner som «bare» er venner, ingen kontakt utenom at en står på lista liksom.

Men med årene har jeg jo sett at det er akkurat disse som har frontet motstand mot mobbing mest! Er det ikke pussig?

At de som mobba verst plutselig er så i mot det at det halve egentlig kunne vært nok. Visste dem ikke at det var mobbing de holdt på med? Eller er det akkurat det dem nå veit, så det er måten å håndtere seg og sine handlinger på? Jeg spurte en…. Og jeg skjønte at vedkommende angivelig lata som at den ikke hadde den fjerneste peiling på hva jeg snakket om. Igjen en refleksjon over spørsmålet over. Jeg kan liksom ikke tro på at vedkommende ikke husker noe,  7 år glemmes neppe fullstendig av en mobber heller. men men. Dem om det =)

Å sammenlikne mobbing den gangen og nå lar seg liksom ikke helt gjøre. Og lista for hva som er mobbing har blitt flytta på like mange ganger som planene av Ringeriksbanen…

Det er et vanskelig spørsmål, for hva som oppleves som mobbing er ulikt fra person til person – og skal en ta hensyn til hva andre måtte tenke om alt en vil si – så kan en snart ikke si noe som helst. Misforstå meg rett, men jeg føler jo litt på at enkelte trekker opp mobbing og trakasserings «kortet» veldig fort, uten å åpne for diskusjon først. Føles som at vi har blitt litt mindre tolerante på ett og annet? Igjen blir det litt synsing fra min side, men noe av dette har jeg en følelse av at har blitt en el av en typ mote som popper opp fra tid til annen. Skygger litt over for den virkelige mobbingen som skjer der ute.

Det er klare tanker om hva som er mobbing, hva som er trakassering – men opplevelsen av det mot en sjøl er individuelt. Noen skriker høyt, andre tier….

Jeg tidde, en gang husker jeg at en støttelærer kom bort til meg midt i timen hvor det var helt helt stille i klasserommet under en oppgave. Han satte seg ned på huk foran pulten min og spurte «går det bra med deg?» det var et passe flaut øyeblikk der og da, men seinere – nå, så skatter jeg det minnet, og tiden som fulgte i hjertet. Av alle lærere og elever som svinser rundt en i løpet av en skoleuke, så var det i alle fall én som så meg! Jeg svarte som vanlig at det gikk bra, men jeg så at denne trudde meg ikke et sekund. Og etter den seansen så jeg denne støttelæreren oftere. I friminuttene ute sto han plutselig over alt. Han hadde sett, forstått og tatt grep!

Dit vil jeg egentlig med mine tanker om det her. I dag er det mye verre enn det var den gangen, og at det må gripes an på flere måter. Vi hadde ikke mobiltelefoner, vi hadde ikke Internett. Å begrense mobbing den gangen var rett å slett å være synlig, være rundt elevene. Nå er det om mulig enda vanskeligere å begrense mobbing, for det er så utrolig mange flere måter å mobbe på!

Etter skolen den gangen hendte det at vi var med venner hjem, eller delte oss hvert til vårt og gikk hjem til våre frisoner. Nå funker ikke det, telefonene er også med hjem.

Alle barn «kjeiker» småerter og tuller med hverandre, i en haug med barn så skal man jo helst ikke være ulike. Man skal være så like som (ball) genseren man har på seg. Sånn var det da også.

Jeg likte countrymusikk, gikk i skjorte og jeans – og fikk boots til jul. Jeg fikk klippet håret slik jeg ville, og gikk etter hvert i en sliten OL genser om vinteren, fra 94 helt til…. Hm, jeg bruker den enda! Jeg var en outsider som ikke passet helt inn, og jeg gjorde ikke et eneste forsøk heller. Jeg hørte ikke på listepop og hadde ikke peiling på hva de andre snakket om av låter og grupper. Ikke brydde jeg meg om å bli med på strømmen storsenter å kikke på nye singler på Hysj hysj, leppepomader fra «rett» merke, og spise på burger king før en rusla hjem. Jeg dro på biblioteket å hentet med meg lydbøker, av og til etterfulgt av en tur på Rimi etter en pose hveteboller før jeg gikk hjem å hørte på bøker på kassettspilleren min, som jeg sparte penger til å kjøpe sjøl.

Jeg har aldri snudd ryggen til den jeg var og er,
og det kommer aldri til å skje heller… Jeg er meg!

Jeg har kommet frem til, og funnet fred med at det var forskjellene jeg blei mobba for, om det var fordi de sjøl ikke turte å gå sin egen vei eller om de faktisk anerkjente meg for at jeg turte veit jeg ikke. Men jeg har følt litt på at jeg blei mobba fordi det var en refleksjon fra dem over at jeg var annerledes. De ga meg jo faktisk oppmerksomhet, om det var på en dum måte får så være – men jeg tenker at kanskje de rett å slett ikke visste hvordan de skulle håndtere en samtale med meg? Vi kunne ikke snakke om de samme tingene, og da blei det bare dumt?

Jeg aner som sakt egentlig ikke, men har funnet fred med at deres oppmerksomhet mot meg var av uvitenhet og barnlig kreativitet for å faktisk forsøke å ha en type kontakt. At det merket meg var og er ikke noe de har greid å forstå, sjøl etter så mange år!

Jeg tenker ikke så mye over dette her lenger, mobbingen av meg opphørte fra dag 1 på videregående. Det sto på som verst akkurat i de årene man prøver å finne ut hvem man er. Innledningen til puberteten og starten av den. Men selv om jeg forstår hva som skjedde, så merker jeg jo likevel enda, i ytterst sjeldne sammenhenger og sosiale lag at jeg får en liten «støkk» nå og da. For jeg er jo fortsatt en typ outsider når jeg møter en gruppe med flest ulikheter av meg sjøl i den store verden. Jeg er meg som du er deg!

Jeg er en del av en gjeng mennesker som går i boots nær hele året. Jeg hører fortsatt aller mest på countrymusikk og lydbøker. Men med Internett og sosiale media så veit jeg nå det jeg ikke kunne vite som lita – at det er veldig mange av oss også ❤

Jeg er i mot mobbing, jeg er for anerkjennelse av hvem man er, og respekt for enkeltindivider. Så for å kunne bekjempe mobbing på høyere plan tror jeg først og fremst at en må forstå hvem og hvorfor.

Jeg er en nysgjerrig person, jeg liker å gruble og tenke på og rundt slike tanker. Av den grunn tok jeg også psykologi på skolen for å lære mer om oss og hvordan vi fungerer. Så, hvem tenker jeg er mobberne? De er hvermannsen. Det er fra sjalusi, misunnelse og stahet til den som har alt og kjeder seg, samt himla mye i mellom.

Nå har jeg skrevet en del om yngre mobbere – men en må for all del ikke glemme de voksne heller. Jeg har på følelsen av at det snart er fler av dem?! Veldig mye av fokuset mot mobbing ligger i skolene, men det mobbes på arbeidsplasser også, samt dem som liker å være nettroll for eksempel?!

Kverrulerende voksne som slenger ut av seg det ene og det andre. At dere ikke gremmes! Ikke bare er det helt på trynet, men det smitter barna deres. Dere forteller dem at det er greit å slenge dritt rundt seg – igjen ofte grunnet forskjeller og ulike synspunkt på ting.

Avslutningsvis vil jeg prøve å si noe til de ulike gruppene.

Til yngre mobbere vil jeg si – våg å gå ut av flokken å finn deg sjøl. Bruk tida di på å finne ut hvem du er og dine interesser istedenfor å jage etter andre. Kanskje du faktisk til syvende og sist har mye til felles med den du mobber, fordi den tør å være seg sjøl? Tenk over hva du sier og legg frem dine ord på en mottakelig fin måte. Skap samtale istedenfor krangel.

Til den yngre som blir mobba – si i fra at det ikke er greit. Du er ingen sladrer fordi du sier i fra at noen tråkker på ditt «jeg» fortsett å være din fine og gode versjon av deg. Du er ekte.

Til de voksne troll der ute – finn deg en annen hobby og vær det forbildet du nok sikkert egentlig vil være – for dine barn, barn i familien, eller andres barn! Det er ikke kult å være en drittsekk eller?! Tro ikke at folk flest ser stort på deg.

Dette var kanskje ikke det beste innlegget i denne tråden, for igjen så har verden forandret seg en del siden jeg var barn. Men mobbing går fortsatt en del ut på det samme, samt at det har utviklet seg veldig – og jeg er lei meg for at det skjer. Det er vondt. Men jeg tenker også at den som mobber ikke kan ha det så greit, så å finne ut hvorfor og lære seg å respektere forskjeller tenker jeg kan være en fin start for bekjempelse. Man må ikke personlig like alt, men å respektere hverandre likevel, det bør vi kunne være store nok mennesker i hjertet til å gjøre. Og der, der har en del voksne en real jobb foran seg.

For hvordan kan deres omkrets av barn lære seg dette –
når ikke de voksne får det til? Start i dag – bli et forbilde ❤

Da jeg var lita sa ofte bæssfar min tel meg, at «dom som sier at andre er domme – dom er domme dom…» den kan du få tenke litt på, om den traff deg…

 

#bloggingmotmobbing #stoppmobbing #kvitteringslistemotmobbing #blogg