Serieromaner i gledelig fokus..

 

♣

Det er en engasjerende ball som sakte triller, som serieroman entusiast får jeg det gledelig med meg, og deler villig av det – hva vil den kunne ende i tenker jeg nå? Kan det komme masse godt ut av dette her? For min del føler jeg at den bittelille «ballen» startet i slutten av november, med innlegget som hittil har skapt aller mest engasjement rundt Jernbanefrua. Og nå i disse dager er både sjanger og forfattere i enda mer gledelig fokus. Hurra for det..

 

Serieromaner. Fyllstoff eller glede..

 

Et innlegg jeg oppriktig mener essensen av. Lesere som til stadighet velger å spørre hvor lang en ny serie blir før de vet noe særlig om den. Som jeg skrev i november, det er ikke så innmari stor forskjell på en serieroman og en tv – serie, men man ville vel kanskje ikke ringt å spurt kanalen om hvor lang serien blir? Man ville vel muligens sett den første episoden, for så å gjøre seg opp en mening om man har lyst til å se videre. Sånn tenker jeg fortsatt at det burde være med serieromaner også!

Men det er det nok ikke, dette har jeg dessverre sett fortsette i ettertid av november også, så jeg kan jo bare håpe at innlegget mitt vil bli lest av enda flere – så enkelte kanskje kan se den andre siden av spørsmålet sitt. Selv om det er min personlige mening, og ikke nødvendigvis din 😉

 

 

På lørdag valgte forfatter og lektor Salmund Kyvik å dele, noen av sine synspunkter rundt betegnelser og verdi av serieromaner med oss lesere. Jeg likte den artikkelen og det jeg fikk lese veldig godt. Klart jeg, som andre liker når fokuset er på noe jeg kan si meg helt enig i..

 

Jeg skriver serieromaner og er stolt av det..

 

De nedlatende betegnelsene har gjennom tidene vært kreative og mange, og det at de fortsetter var på en måte litt nytt for meg, jeg trodde denslags var på vei ut! Men det kan jo og være fordi jeg snakker mest om serieromaner med andre som liker og leser dem – men at de florerer der ute – at ikke betegnelsen «husmorporno» har blitt noe foreldet i tida etter de første seriene kom, de som enkelte av dem kanskje kunne minne litt, om noe som kanskje kunne passet, om en legger godviljen til ditover altså – så er det dumt, for det er uansett og åkkesom ikke sånn fatt nå!

Serieromaner i dag er ikke hverken det ene eller det andre – det er Serieromaner, noe som engasjerte meg såpass at jeg valgte å dele noen ord rundt det på søndag..

 

Serieromaner. Betegnelser og verdi..

 

Serieromaner er som jeg har nevnt før historie. Så rett gjenfortalt som mulig via en historie forfatteren skriver. I en serieroman får man på en måte i «pose og sekk» man får historie, lærdom og underholdning, ikke helt ulikt et visst type godteri..

Tror ikke vi greier å se for oss hva for en jobb forfattere av serieromaner har altså. Ikke at jeg ser nedover på forfattere av andre sjangre, tvert i mot, men det er vel kanskje ikke «bare bare» å flette alt innhold av serieromaner sammen til en helhet vi som leser kan og vil like over en del bøker. Ikke med enkelhet i noen sjangre kan jeg tenke meg.

Men det føles nå som at forfattere av serieroman sjangeren får så alt for lite hurra tilbake i helheten syns jeg – så jeg prøver nå å gjøre mitt for at de skal få… For jeg fikk jo, via artikkelen på lørdag inntrykk av at Forfatterforeningen angivelig ser litt ned på Serieromaner, at de tilsynelatende ikke innehar litterær verdi?! Humbug! Vær så snill å rett opp i det eventuelle kaoset, fordi forfattere av serieromaner naturligvis både skal og bør føle seg stolte av sitt virke – å skrive dem! Og for oss som leser dem, oss mange tusen – så har de tonnevis av litterær verdi.. Å eventuelt si noe annet føles for meg som engasjert entusiast både urettferdig og krenkende ovenfor forfatterene av sjangeren! En slik forening burde i mitt hode omfavne alle forfattere og sjangre like mye!

I går kveld valgte forfatterinne Frid Ingulstad å svare Salmund Kyvik på sin artikkel. En like fin artikkel, som gledet meg like mye å lese. Noe er altså i ferd med å skje..

 

Noe er i ferd med å skje med serielitteraturen..

 

Veldig positivt å lese at bibliotek både ønsker serieromaner og foredrag. Det gledet meg å lese, det er jo ikke hvem som helst de spør heller tenker jeg. Frid Ingulstad er en høyt aktet og prissatt forfatterinne. Jeg har lest 2,5 av hennes serier. Den siste halve er fordi de resterende bøkene i den serien ikke ligger innenfor mine vegger. Men hennes pågående serie «Sønnavind» nærmer seg 100 bøker som leses og likes av veldig mange! Tenker jeg trygt kan si, at denne serien også har litterær verdi – som alle de andre som skrives nå!

Det eneste jeg kanskje ikke likte like godt i den artikkelen, var å lese at serieromaner blir mer og mer populært som lydbøker. Jeg kan jo naturligvis forstå det, herlig å sette på en lydbok mens man slapper av eller gjør andre ting, men jeg brenner jo for at folk skal lese fysisk også. Ja takk begge deler, for jeg også gjør jo det, glad i lydbøker også jeg 😀

Jeg tenker langt fram når jeg sier det. Jeg tenker og håper bare at det fortsatt vil være plass til begge deler. For uten fysiske bøker mellom hendene blir det vel færre «fysiske» lesere med tida. Med det mener jeg de som har en papirbok mellom hendene. Blir det for mye av det så blir vi mennesker kanskje dårligere til å lese tenker jeg, sånn på sikt utover neste generasjoner. Med skriving mest via datamaskiner og bøker kun på på plate, eller rett i øret kan det fort bli til at vi sakte men sikkert går litt bakover i tid. 

Det er forsket på dette også, at det å lese en fysisk bok er best for oss. Vi får mer ut av innholdet fordi vi husker det bedre, og jeg kan nok lene meg litt på det fra egen erfaring også. Enda bedre er det vel å skrive det man vil huske for hånd. Så det der tenker jeg kan være helt rett. Det er ikke det samme for topplokkene våre å lese på en skjerm eller kun høre.. Jeg tenker i alle fall med et smil – alt med måte, der også..

Så jeg håper i alle fall at fysiske bøker for alltid vil bestå, og at de leses. Mer kan en vel kanskje ikke håpe på, at de ikke forsvinner og blir totalt erstattet av en typ plate med lys eller lydbøker. Begge deler høres best ut, for det ville bare vært trist om den dagen kom at noe forsvinner..

At det er en endring innen serielitteraturen både merker og skjønner jeg litt her og der, og jeg håper jo det er til det enda bedre – og ikke minst at Forfatterforeningen kan rette ut vingene sine helt, slik at forfatterene av serieromaner også kan få kjenne den gode varmen i vinterkulda!

 

Hvis ikke dere er stolt av serieromanforfatterene så vit i alle fall at vi nok er veldig mange, kvinner og menn som leser seriene, som er stolte. Jeg er det! Får nesten ikke sakt det nok heller vettu 😉 Så igjen: Jeg er stolt av alle forfattere som skriver bøker som jeg vil lese!