Bokanmeldelse. Rotteblod, av Ellingsen og Ingemundsen.

Reklame| Rotteblod, Ellingsen og Ingemundsen.

Ellingsen og Ingemundsen debuterte sammen som forfattere med kriminalromanen Spindelvevet, og nå er den neste (frittstående) boken i deres serie om Berner & Storlien klar for å møte sitt publikum gjennom deres eget forlag. Så, er du klar for – Rotteblod?

Rotteblod, av Ellingsen og Ingemundsen.

Deres omtale: Den vesle bygda Randaberg er enda i sjokk etter at den beryktede Erik Hansen klarte å unnslippe politiet etter flere alvorlige kidnappingssaker. For å trygge befolkningen er det satt inn en ekstra sterk og håndfast politibetjent, Preben Oppegård. Men førstekriminalbetjent Bjørn Berner blir bekymret da Oppegård en dag ikke dukker opp på jobb. Mystiske ting begynner å skje. Nok en gang føler Randabergs befolkning på en intens frykt, og politiet er fast innstilt på at denne gangen skal forbryterne ikke unnslippe. Saken utvikler seg imidlertid på en måte ingen kunne forutse, og det virker som om forbryterne har infiltrert politiet. Dette er andre bok i serien om Bjørn Berner og Truls Storlien.

Cecilie og Thomas går tur i bukta ved Molvika, de plukker plast da de med ett får øye på en flaske som dupper i vannet. Gjennomvåte blir de, men får fatt i flasken. Den er ikke tom så de går hjem til Thomas for å få åpnet flaska. Det skulle de neppe gjort. Stanken og synet skremte Cecilie av gårde, Thomas etter. Igjen på arbeidsbenken lå en avkappet langfinger. . . .

Mine tanker om kriminalromanen Rotteblod.

Jeg digger de hverdagslige skildringene fra lensmannskontoret. Jeg tror nesten jeg liker de bedre enn den kriminelle delen, de fine skildringene driver handlingen så fint videre, balanse.

Det skjer ting nær hele tiden i Rotteblod. Smått og stort, detaljer og skildringer. Av og til kunne jeg kjenne på følelsen av at samtalene var litt korte og tamme. Men utover begynte det å snu om, og tråden fra disse samtalene ble mer viktige, og en del av de krasse detaljene som alltid er lurt å få med seg i en god krim. Da koste jeg meg, så langt det går an å kose seg når jeg leser om en rotte som slafset mens blodet rant fra en manns bein. Da satte jeg pent fra meg skålen med peanøtter foren stund, før jeg kunne roe ned igjen.

Det er noen scener som beveger seg i en vennlig retning mot grøsser sjangeren, i denne boken.

Fyll kaffekopp og nøtteskål. Dette er en god fortsettelse på en lovende serie ⚄

⭐️⭐️⭐️⭐️⭐️

Ellingsen og Ingemundsen skriver i en hverdagslig og fin tone som er lett å følge. Noe som kanskje forundrer meg, eller i alle fall er med på å skape bevegelse er at romanens språk synes å veksle litt mellom nå, og ettertid. Starten begynner i nåtid, mens i fjerde kapittel får jeg følelsen av at historien setningsvis fortelles i ettertid. Ikke noe jeg dveler så mye ved, kun en notis og en kort tanke.

Det er tydelig at samarbeidet mellom Ellingsen og Ingemundsen er på vei til et veldig godt sted. Tempoet er roet litt ned, til det mer behagelige for min del. Språket virker nå mer etablert og deres, lett gjenkjennelig for lesere som velger å starte med Spindelvevet – noe jeg også vil anbefale deg da Cecilie er en viktig karakter helt fra start. Bøkene er som nevnt frittstående, men jeg tror nok at du får enda mer ut av Rotteblod ved å lese Spindelvevet først.

Er du på let etter en, eller to innholdsrike kriminalromaner i høst så bør du se nærmere på begge disse to. Kanskje er de et supert julegave tips også?