Fruas omtale av Aftenstjernen..

// Ikke sponset bokomtale.

Så er den endelig her! Mange har ventet på den, og på mandag møtte den første boken av Jenny Micko`s romanserie Aftenstjernen strålene fra butikkenes lys, nå står den der og skinner mot alle som vil lese den..

Jeg var så heldig å få lese denne i høst, noe flere har bemerket at de har fått med seg de siste to ukene. Ordene mellom permene derimot er de som betyr alt – for at mine ord ble som de ble. Dette var en ren innertier for meg å lese, og nå vil jeg si litt om den. Gjøre et tappert forsøk på å forklare – hvordan jeg kom frem til akkurat de ordene, som du kan se å lese rundt på omslaget av denne, for meg perlen av en førstebok!

Ukens bok er Medaljongen. Det er den første boken i romanserien Aftenstjernen. Utgis av NorskeSerier, Cappelen Damm. Skrives fortløpende av Jenny Micko..

 

 

Først og fremst litt kort om handlingen.
Denne serien starter i prologen med Blanca på barneasylet i Bergen. I prologen anno 1897 kan vi lese at den vakre tiåringen med det kritthvite håret drømmer om gode og omsorgsfulle foreldre, en mor – og prologen avslutter med at hun blir hentet av et ektepar. Hun gledet seg så fælt at hun den siste natten på barnehjemmet ikke fikk sove, men vi som leser videre forstår raskt at Blanca gledet seg for tidlig, så alt – så alt for tidlig…

 

Sitat fra bokens prolog:
«Jeg er takknemlig fort at dere vil ha meg, fru Holen, sa hun spakt og møtte prøvende den andres blikk. Damen stirret tilbake. Stillheten som fulgte, varte en evighet, før hun åpnet munnen og slapp løs en støyende latter. Hun kjørte albuen i ektemannens side. Hørte du det husbond? Tausen er glad for at vi vil ha henne. Pleiemoren kunne ikke slutte å skratte. Hun lo og slo seg på knærne, og det begynte å rykke i Blancas ansikt. Tårene rant over, og hun vendte ansiktet bort. Skjebnen hennes lå nå i disse fremmede menneskenes hender. Blanca svelget hardt, tørket kinnene og ga seg selv et løfte..»

 

Baksiden av boken forteller:

 

 

Jeg var «solgt» etter den sterke
prologen, hastet meg videre
til første kapittel.

 

Det hele fortsetter 10 år senere, fortsatt i Bergen anno 1907. Jeg forsto at det for Blanca hadde vært et tøft tiår i mellom. Mye vondt, plageånder med steiner og stygge ord. Fordi hun angivelig var for annerledes, med sitt hvite hår og lyse hud. Blanca nærmer seg myndighetsalder, og en dag forstår hun at det er noe på gang, men hva? Ønsker virkelig pleieforeldrene hennes å få henne gift med en «gubbe?» Kan hun unngå det mon tru?

♣

Et annet sted i Bergen vokser jevngamle Lotta opp i velstand, hos sine foreldre. Lotta er annerledes, og opplever livet på en annen måte. Det gjør henne ensom. Hun har én venn, men bortsett fra det er det dyrene tilhørende Villa Parkveien som gir Lotta lykke. Men selv om Lotta vokser opp i velstand, så er ikke alt like rosenrødt mellom veggene der heller. Moren sitter på husken ute i hagen å synger, men hvorfor?!

 

For Blanca betyr medaljongen hun har rundt halsen noe helt spesielt. Den har en inngravert stjerne på det lille lokket, og en kveld forteller Karsten henne overraskende og ut av det «blå» at hun er som en stjerne. For Lotta og hennes mor betyr også stjernene noe. For det er jo Aftenstjernen som lyser klarest…!?

 

Mine tanker om denne første
boken, ja – mer enn det som
står på begge sider av omslaget
kan du lese under bildet..

 

Det er muligens ikke nødvendig å fortelle deg at jeg likte denne første boken veldig godt. Hvorfor?

For det første likte jeg språket. Boken var for meg herlig lett og ledig å lese. Den har en sammensetning av ord som jeg ikke behøver å tenke noe som helst over for å lese og forstå sammenhengen av. For det andre er det naturligvis handlingen. At to jevngamle jenter i Bergen både er og tør å være annerledes, tør å vise sider av seg selv på en tid hvor det ikke var like vanlig – er rett og slett ganske tøft. Og hvem kan med hånden på hjertet si at det ikke fantes slike forfriskende «utskudd» på den tiden?!

Jeg syns denne første boken på flere måter også kan være litt banebrytende. Ikke rundt selve konseptet romanserie, men som jeg var inne på, språket. At den fortelles på en noe mer modernisert og gjenkjennelig måte, men foregår tilbake i tid. Jenny Micko skriver på en måte som de fleste som leser kan forstå – uten å måtte tenke over, eller kanskje til og med slå opp ett og annet ord for å skjønne sammenheng og helhet i tidsepoken.

Det er fortsatt historie, herlig sammenflettet historie som om kun kort tid fortsetter med neste bok. Det er spenning, snikende nysgjerrighet, gryende forelskelser. Alle elementene som vi lesere av romanserier er «nødt» til å få dosen vår av er tilstede. Sjangeren, med dens krydder. Men med denne føler jeg at vi får lese på et litt «ledigere» språk, hvis om du kan forstå hva jeg mener med å si det. Historien er så langt – som mine ord på baksiden av omslaget forteller… Herlig..

 

Kan du like det jeg har skrevet her, mitt forsøk på å si litt, men uten røpe handling – kanskje har du også kjent deg litt igjen i noen av de tidligere omtalene mine – da jeg at: Tenker du å starte på en ny romanserie dette året, så vil jeg varmt anbefale deg å se nærmere på akkurat denne her! Her får du alt en romanserie skal ha, og mere til… Terningkastet er så vel fortjent fra min side!

Jeg gleder meg til
fortsettelsen av
Aftenstjernen!

 

Vil du se nærmere på den?

 

 

Jernbanefrua var på boklanseringsfesten for Aftenstjernen i Bergen. Det var en minnerik kveld..